Professor Smilden

DET ER HØST på Blindern. Bladene falmer og et nytt semester begynner. Ved kantinebordene leser studenter Universitas. Sommerens nyhetsbilde har vært preget av krigen i Libanon. Nå får de vite at den eneste norske journalisten i krigens Beirut, var en historiestudent fra Universitetet. Sammen med bilder av døde kropper, bombede hus og soldater med ladde våpen, er det et bilde av en mørk, ung mann. Øynene unngår kameraet, håret dekker ørene og munnen går som en strek igjennom skjegget. Han smiler, like mye som han er alvorlig.

ÅRET ER 1976. Jan-Erik Smilden er 27 år og har hatt sitt første møte med Midtøsten og Libanon som utenriksjournalist for Dagbladet. Mens andre har ligget på stranden, lest romaner eller jobbet i kiosken, har Jan-Erik Smilden vært redd. Han har sett og hørt ting han aldri vil glemme, som dødsrallingen til en gammel mann på sportsarenaen i Beirut. Han har sett folk tørste. Sett blodet sprute fra skadeskutte kroppsdeler. Og han har trukket slutninger om at borgerkrigen i Libanon ikke er noen etnisk krig mellom kristne og muslimer, men en klassekrig hvor rike og fattige kjemper mot hverandre.

– I klassisk marxistisk stil, sier Jan-Erik Smilden i dag, om oppslaget i Universitas.

– Det var nok litt bombastisk for den tiden å være. Men det hadde også noe sannhet i seg. Senere forskning har nemlig vist at det var tilfeller hvor rike muslimer sloss på de kristnes side, og fattige kristne på muslimenes side.

Igjen er det høst på Blindern. Bladene falmer og et nytt semester har begynt. Jan-Erik Smilden vipper fram og tilbake på skohælene, lett bakoverbøyd med en kuleformet mage pekende mot tretten studenter. Pekestokken treffer Libanon.

– Nå, er Hizbollah en nasjonalistisk eller en internasjonalistisk organisasjon? Tre hender rekkes i været. Han nikker mot den ene.

– Nasjonalistisk. Smilden er enig, og spør så hva som gjelder for Taliban.

ÅRET ER 2006. Jan-Erik Smilden er 57 år, og holder seminar i Politisk Islam. Det er tretti år siden han for første gang møtte Midtøsten og skjønte at det var dét som skulle bli hans spesialfelt. Også denne sommeren har vært preget av krig i Libanon. Men denne gangen var det ikke Jan-Erik Smilden som sendte rapporter fra krigens grusomheter til Dagbladets lesere. Den tid er forbi. Blodtrykket vil noe annet, og har det bedre med kommentarer og bakgrunnstoff. For selv om Smilden mottok sluttpakke for over ett år siden, er han ennå bundet til lillebroren i Akersgata. I Dagbladet er han Professor Smilden, og blir beskrevet som en som kan alt. Men nå er det Blindern som er i fokus, som seminarleder og masterstudent. Og det er dét Jan-Erik Smilden har tenkt å snakke om nå.

– Jeg har tenkt mye på dette med Blindern, skjønner du. Men jeg har ikke gjort noe ut av det. Har liksom ikke villet stikke hodet fram, sier han. Han sitter i en hvit, komfortabel plastikkstol på baksiden av huset på Røa. Hagen er velpleid. Håret er rufsete. Egentlig skulle han ønske å holde adressen ukjent. Det passer ikke helt med imaget, sier han og ler. For han er fra Nordstrand, og selv ikke tjue år på vestkanten kan forandre på det.

– Men altså, sier Smilden. – Jeg studerte på 70-tallet, ikke sant. Med et politisert og radikalisert Blindern. På de 27 årene jeg var borte, har det skjedd en voldsom endring. Den gangen var solidaritet det viktigste. Vi skulle jo vise solidaritet med hele verden, og vi skulle vise solidaritet oss studentene i mellom. Det jeg møtte da jeg kom tilbake, var et individualistisk universitet, hvor «What’s in it for me» var det herskende. Og det ble jeg sjokkert over. Og da tenker jeg at her har de tapt noe.

70-tallets Blindern var for Jan-Erik Smilden politikk og mat i kantina, og politikk og øl på Chateau Neuf. Nå finner han bare mat og øl, selv om han tror et større engasjement er på trappene med Krigen mot terror som utløser. Men det han synes er verst, og som kan få store konsekvenser, er det han kaller «den servile holdningen til fag og forelesere».

– Er man opptatt av fagkritikk i dag?, spør han.

– I min tid hendte det at forelesere ble buet ut, det var ikke én time hvor ingen stilte kritiske spørsmål. I dag viser studentene en altfor stor respekt for overordnede. Det kan få konsekvenser videre i arbeidslivet. Ta mitt yrke som eksempel, servile journalister kan bety mindre kritisk journalistikk. Fagkritikk er med på å drive faget framover. Når studentene ikke sier ifra, får vi en studentfabrikk, og ikke et levende akademisk miljø!

JAN-ERIK SMILDEN ER kjent for å si hva han mener. Dermed kan det virke underlig at han beskriver sin framferd som barn, som ganske stille. To år på scenen med gitar, orgel og fanklubb i Nittedal endret imidlertid på det. For ja, Jan-Erik Smilden ofret skolen i to år for å bli musiker. Men etter at bandbilen streika, streika bandet også.

– Det kunne blitt noe bra ut av det, for vi var ganske gode. Det å stå på en scene gjorde at jeg ble vant til å opptre. Uten det, tror jeg ikke at jeg hadde vært den som kasta meg ut i debatter og sånt. Så det var bra for selvsikkerheten.

Musikken har gjort annet med Smilden også. I 1963 kom fire gutter fra Liverpool ut med singelen «From Me to You». Smilden hadde det han kaller harrysveis, men etter å ha studert coveret ble fettet vasket ut, og håret gredd ned over ørene.

– Jeg ble sett på som bølle over natta. Det var vel det som gjorde meg litt opprørsk. Jeg følte meg stigmatisert. Siden den gang har jeg hatt langt hår.

Jan-Erik Smilden er kjent for sitt hår. Han er kjent for å si i fra, og han er kjent for å kle seg upassende i situasjoner som krever dress. Men det de fleste beskriver ved Smilden, er det voldsomme engasjementet som er der like sterkt i dag, som da han startet i journalistyrket. Mens andre har mistet gløden, beskriver de Smilden som en som enda skal redde verden.

– Hvor kommer denne gløden fra?

– Ja, det har jeg lurt på en del ganger sjøl også. Smilden ler, og vipper de slitte tøflene opp og ned på foten.

– For det er klart at det har vært motbakker også. Og utenriks har ikke hatt så veldig stor prioritet i norsk media, tross en mer globalisert verden. Jeg har tatt mange fighter i kampen mot nedleggelsen av utenriksavdelingen i Dagbladet.

De har han imidlertid tapt. Da Dagbladet la om til en mer stringer-basert utenriksdekning, takket Smilden for seg. Valget var å flytte utenlands, eller gå over i en ny redaksjon. Han ville ingen av delene, men har det ganske bra med den ordningen han har nå.

Jan-Erik Smilden innrømmer at livet som utenriksjournalist har vært tøft. Fra første møte med krigens grusomheter skjønte han at han ikke kunne la ting gå innover seg. Hadde han gjort det, ville han ikke holdt ut lenge. Noe sånt som debrifing fantes ikke på 70 og 80-tallet.

– Det gjaldt å prøve å fortrenge, og så håpe at det ikke ville dukke opp igjen, sier han. Smilden bekrefter myten om at tøffe inntrykk ble druknet i doble whisky etter endt arbeidsdag.

– MEN SÅNT GÅR IKKE i dag. Konkurransen er for stor, og man må være klar for jobbing 24-timer i døgnet.

Smilden ler. Han har et godt eksempel, men er usikker på om han vil ha det på trykk. Allikevel sier han:

– Det var tilfeller på 70-tallet hvor vi, journalister fra flere nasjoner, var samlet ved baren på pressehotellet i Beirut, og så fikk vi inn melding om at det hadde skjedd noe. Ikke av det helt store, men stort nok til å bli dekket. Så tok vi en runde på det, og vedtok at det fikk vente til dagen etter, og fulgte opp med å bestille en whisky til.