OPP I OTTA: Hver eneste dag står Åse Mohn opp klokka fem for å spise frokost og lese aviser. Og snart får borettslaget tredemølle. Det gleder hun seg til.
OPP I OTTA: Hver eneste dag står Åse Mohn opp klokka fem for å spise frokost og lese aviser. Og snart får borettslaget tredemølle. Det gleder hun seg til.

Borettslaget

Det finnes mange typer bofellesskap. Et av dem har nedre aldersgrense 52 år.

SLITEN FASADE: I 1963 var den grønne fasaden moteriktig og sprek. I dag er den mosegrodd. Men snart skal den pusses opp, lover styret.
SLITEN FASADE: I 1963 var den grønne fasaden moteriktig og sprek. I dag er den mosegrodd. Men snart skal den pusses opp, lover styret.

HVILKEN BYGNING ER DET som ligger ved Sognsvannsbanens nest siste stopp, som har ni etasjer og som trenger en skikkelig fasadeoppussing?

Kringsjå studentby, tenker sikkert du, og lar tankene vandre til en av de noe slitne betongklossene som rager høyt over Oslo. Men nei, du er på feil spor. Riktignok huser bygningen vi skal frem til en skokk med akademikere, og jammen har den ikke både vaskeri i kjelleren, lesesal på loftet og fellesarealer der beboerne rett som det er møtes til en real fest. Men der stopper også likheten med studentbyen. Vi skal til den andre siden av t-banelinja denne gangen, til en blokk som alltid har hatt beboere med betraktelig høyere alder enn en gjennomsnittlig student: Velkommen til Universitetspensjonistenes Borettslag!

NARVESTAD 2: Styreleder Helga Elisabeth Larsen har sørget for å legge hellesti til hagen, slik at alle med rullator får være med på grillparty.
NARVESTAD 2: Styreleder Helga Elisabeth Larsen har sørget for å legge hellesti til hagen, slik at alle med rullator får være med på grillparty.

– VI GÅR TIL DET beste først, hvisker Helga Elisabeth Larsen stolt. Hun er pensjonist og styreleder for blokka, og borettslagets egen Narvestad. Vi er i niende etasje, på guidet tour, og nå åpner Helga døra inn til det aller helligste. Først bare på gløtt, som for å holde på spenningen, før hun slår døra på vidt gap og viser oss inn i et stort lyst rom som ville fått enhver loppemarkedsentusiast til å sikle. Langs veggene står stilige, brune 60-tallssofaer på rekke og rad, og lyset strømmer gjennom oransje lampeskjermer med rosa og grønne blomster.

– Jeg skal si dere, her blir det holdt masse fester, røper Helga.

– Vi arrangerer for eksempel nyttårsball. I fjor var eldste gjest 92, triumferer hun, før vi geleides videre inn i et lite kjøkken, der hun ivrig åpner skuffer og skap.

– 21 av hvert. Kniver og gafler og kopper og fat. Her er det plass til mange! Og se her.

Hun snur en hvit kopp på hodet og peker på den snirklete skriften i bunnen.

– Porsgrunn Porselen! Kom ikke her!

DEN GRØNNHVITE BLOKKA i Minister Ditleffs vei, stod innflyttingsklar i 1963, på initiativ fra professorfrue Ella Selmer. Hennes drøm var «å få reist pensjonistboliger som professorer og andre universitetslærere kan sikre seg med henblikk på sine gamle dager, og samtidig skape et miljø der de i ro kan sysle med sin videnskap og dyrke boklige interesser under sitt otium».

Den drømmen fikk frua realisert. Kronen på verket ble et mektig bibliotek med «et eventyrlig felles arbeidsrom for alle husstander og en nyslått lekker skrivepult til hver og en av dem».

– Jeg hørte et foredrag av en pensjonert dansk admiral som sa at han ikke hadde noe sted å gå hen når hans kone støvsuget leiligheten, fortalte fru Selmer til en avis i 1963.

– Slik skal det ikke bli i vår pensjonistbolig!

I DAG EIER Universitetspensjonistenes Borettslag 39 andelsleiligheter og én utleiehybel i høyblokka, og kriteriene for å bli tatt inn i varmen, er som følger: Man må være pensjonert fra fast stilling fra norsk universitet eller høyskole, Riksarkivet, Statsarkivet, Nasjonalbiblioteket, Riksantikvaren eller SiO. Nyere regler gjør at man også kan søke hvis man fortsatt er ansatt ved en av disse institusjonene. Da er nedre aldersgrense 52 år, og oppover er det ingen grense. Men hva skjer med så mange gamle akademikere på et sted? Er dette bare en annerledes type gamlehjem, eller er det en slags pensjonist-elitist-ghetto vi er i vitne til i blokka på Kringsjå?

– JEG VIL IKKE AKKURAT si at det er noe akademisk miljø her, vi er for gamle til sånt, innrømmer Åse Mohn. Hun er snart 85 år gammel, og har tilbrakt de siste 12 i pensjonistblokka. Det er lenge siden hun diskuterte fag med naboer og kolleger, men at dette er et eldresenter vil hun ikke være med på.

– Hver eneste dag er det opp klokka fem, for det er jeg vant med fra jobben. Så er det frokost og lesing av dagens aviser før jeg vekker mannen min klokka sju og overlater avisene til ham. Resten av formiddagen går gjerne med til å diskutere nyheter, sprudler den særdeles oppegående pensjonisten, og hevder at det er nok å ta seg til. Og siden det ikke er så mange som bruker lesesalen, har styreleder Helga foreslått at deler av niende etasje skal gjøres om til trimrom. Ryktene forteller om bridgebord, biljardmuligheter og kanskje en tredemølle. Ergometersykkel har borettslaget allerede kjøpt på loppis på Tåsen, for 500 kroner.

I LIKHET MED DE fleste studenthus, har også Universitetspensjonistenes Borettslag husregler som deles ut til alle nyinnflyttede. Men mens studenthusene ofte krever ro i gangene fra klokken elleve om kvelden, har pensjonistene hviletid etter middag fra fire til seks.

– Men det bryr vi oss ikke så mye om, fniser Åse Mohn, og nikker mot et gammelt piano.

– Egentlig er det ikke lov til å spille så høyt, men mannen min gjør det likevel, hvisker hun med glimt i øyet, så lavt at styreleder Helga ikke får det med seg.

Så, husregler brytes også her, observerer vi, og tenker at et bofellesskap er et bofellesskap, samme hvilken gjennomsnittsalder det er på beboerne. Og plutselig virker det ikke så skrekkelig langt mellom studenthuset og pensjonistblokka på Kringsjå likevel.