Urbygningens redningsmenn
Etter 150 års forfall trengte Urbygningen på Jus oppussing for 212 millioner kroner. Dette er historien om studentene som skaffet pengene.
INTATIV: Sara Andera Heiersted (f.v.), Walter Martin Tveter og Christoffer Wiig tok initiativ til å redde universitetets eldste bygning og fikk bevilget 212 millioner kroner.
FOTO: Kristian Ridder-Nielsen
–Vi kunne ikke bare sitte og se på at et av nasjonens praktbygg forfalt. Sprekkdannelsene innvendig var så store at man fikk plass til en hånd og inventaret i Gamle Festsal var i full oppløsning, forteller ex– jusstudent og initiativtaker Walter Martin Tveter.
– Det ble snakket mye blant studentene om hvor dårlig tilstanden var, og både universitets– og fakultetsledelsen var klar over problemet. Men ingen ting skjedde og vi bestemte oss for å danne en aksjonsgruppe for å sette søkelyset på hva som var i ferd med å skje.
Sammen med medstudentene Sara Andrea Heiersted og Christoffer Wiig kalte Tveter inn til stiftelsesmøte av Urbygningens Venner på forsommeren 1999. Sammen med en håndfull andre entusiaster hengte de opp plakater, delte ut løpesedler og sprede budskapet via jungeltelegrafen. Heiersted husker godt stiftelsesmøtet. Dit kom det omtrent 100 personer.
–Vi var svært spente. Oppmøtet var ikke overveldende, men de som kom var entusiastiske. Tidligere riksantikvar Stephan Tscudi– Madsen holdt et engasjerende innlegg og melde seg inn, det samme gjorde rektor Kåre Norum og dekan Fredrik Zimmer. Dermed ble Urbygningens Venner et forum hvor de ulike partene kunne kjempe sammen om penger fra Stortinget. Flere roper høyere og de som roper høyest får mest
Urbygningen, den nederste av de tre gule byggene på Karl Johan, ble ferdigstilt i 1854 som en del av det opprinnelige Universitetet i Oslo, den gang kalt Det Kongelige Frederiks Universitet. Norge var på denne tiden en fersk og fattig nasjon, men Stortinget mente det var viktig å kunne huse sin egen akademiske elite og det lå mye prestisje i å ha et eget universitet. En av datidens mest kjente arkitekter, Christian Heinrich Grosch ble engasjert og han fortsatte i samme stil som hans forgjengere hadde gjort på Slottet og Børsen. Håndlaget tapet, store søyler, lysekroner, stukkaturer og utsmykninger preget bygget som på 1800–tallet var unikt i norsk sammenheng. I europeisk målestokk var bygget imidlertid svært nøkternt og reflekterte Norges posisjon i Europa på denne tiden.
–Etter å ha regnet litt på det, fant vi ut at rundt 100 millioner kroner ville være nok til å pusse opp bygget. Da trodde vi at vi hadde tatt godt i med tanke på uforutsette utgifter, forteller Heiersted.
Styret i Urbygningens Venner innså tidlig at nøkkelen til de folkevalgtes pengeskap lå i oppmerksomhet fra media og de folkevalgte måtte selv få se hvor dårlig situasjonen var.
–Vi begynte i det små, med fakultetsbladet Stud.Jur. og Universitas. Vi fikk bred støtte på lederplass, men det hjalp lite, for alle på Bildern og Universitet var allerede for oppussing. Vi måtte ut av andedammen og ut i verden utenfor, sier Heiersted.
En hjelpsom journalist i Aftenposten ble løsningen, som i oktober 1999 trykte reportasje og bilder fra en nedslitt og nesten ødelagt festsal. En stor avis hadde satt fokus på saken ,og dermed var Urbygningens Venner et skritt videre, men ikke i mål.
Det forløsende øyeblikket kom i midten av november 1999, bare et halvt år etter at aksjonsgruppen ble startet. Noen hadde snakket sammen og Kirke–, utdannings– og forskningskomiteen (KUF) med Arbeiderpartiets Grethe Knutsen i spissen kom på befaring. Urbygningens Venner hadde fått en gylden mulighet til å spre sitt budskap
– Det var en enorm lettelse at de med pengesekken endelig skulle få se elendigheten. Vi handlet raskt og inviterte pressen. Håpet var å få noen aviser med oss, men plutselig var TV2 på døren for å følge omvisingen. KUF var rystet over det de fikk se og Grethe Knutsen lovte penger omtrent på direkten. Vi tok det med fatning der og da, men hadde mest lyst til å ta bølgen foran TV–kamera, forteller Heiersted.
Etter pressestuntet med TV2, skjedde ting fort og på statsbudsjettet for 2000 var bevilgningen på plass slik at arbeidet kunne sette i gang. Bygget ble stengt og brukerne måtte finne midlertidige løsninger. Særlig sårt for studentene var at den tradisjonsrike Frokostkjelleren ble sendt ut på leting etter nye lokaler etter lang tid i kjelleren på Urbygningen.
–For studentene var det en rip–off at den gamle Frokostkjelleren forsvant og erstattet av PC–stuer. Hadde man fra Juristforeningens side handler tidligere, kunne man kanskje ha hindret den situasjonen man har i dag, hvor det er vanskelig å finne lokaler til en ny Frokostkjeller, sier Walter Martin Tveter.
I dag leter Frokostkjelleren fremdeles etter et fast tilholdssted og fremtiden for jusstudentenes sosiale møtested er uviss.
Urbygningen åpnes offisielt torsdag 30. september.
