Bedre sent enn aldri

Armbåndsuret til Berit Schjøll viser 13:07, og hjertet hennes gjør et taktskifte. Hun bykser ned trappene så brillene rundt halsen dunker mot brystet. Det andre paret er godt plantet på nesa. Andre studenter går i et bedagelig tempo. Men ikke Berit.

Hun må skynde seg til Salen i ZEB-bygningen. Finne en god plass. Denne forelesningen er viktig.

– Jeg er så spent på eksamen, altså! sier Berit, og setter seg ned ved siden av en ung mann. Han kunne vært barnebarnet hennes.

9. oktober er det eksamen i elementær musikkteori. Forelesningen i dag er den siste i rekken og varer i underkant av tre timer. Om et øyeblikk skal de gå gjennom fjorårets eksamensoppgaver. Det kiler i magen til Berit. Det blir hennes første eksamen på universitetet.

– Jeg skulle ønske forelesningen kunne vart i 10 timer, sier hun og tar frem kladdebøkene, markeringstusjene og den blå pennen sin.

Rundt henne er det en boble av mumling. Foran henne står foreleser Asbjørn Eriksen mellom to høytalere. Bak ham en stor svart skjønnhet på fire ben. Yamaha er hennes navn.

Han setter seg foran henne og begynner å spille.

– Hører dere forskjellen på denne klangen, «drønn»; og denne, «drønn»? spør Eriksen sine studenter.

Berit smiler lurt og hvisker noe i øret til sidemannen sin.

Berit er den nest eldste studenten på Universitetet i Oslo (UiO).

– DEN GEMENE HOP av befolkningen har en oppfatning av at de eldre blir mer og mer homogene, en grå masse som likner på hverandre. Dette er en myte, men bildet av de gamle som en sur og bingospillende gruppe står sterkt, forteller Inger Hilde Nordhus, professor II ved Psykologisk Institutt (PSI) med eldrepsykologi som kompetansefelt.

– Personlig har jeg måttet korrigere meg selv i å tenke slik ved et par anledninger. Gjennom studier har vi funnet ut at dette er langt fra virkeligheten. De eldre er veldig forskjellige og langt fra en grå, kjedelig masse. Vi snakker ikke om en gruppealdring her, men om en individuell aldring.

Tilbake til eksamensgjennomgåelsen. Berit skribler noe i kladdebøkene og løfter blikket granskende mot lerretet. Hun tar av seg brillene. Myser mot notene. Tar dem på igjen.

Berit vet ikke hva hun avskyr mest. Bingo eller kamferdrops. Det hun er sikker på er at hun elsker musikk. Det har hun gjort hele livet.

– Jeg har blitt mer levende etter at jeg begynte på universitetet. Dette åpnet nye dører for meg, å bare tenke tanker du har tenkt før er kjedelig. Fryyyktelig kjedelig. Mennesker i dag kan leve til de er 100 år, det betyr at jeg har 20 år igjen å leve, skulle jeg bare vært hjemme og stirret på veggen, i tjue år?

Dette kommer Berit til å undre seg over om fire timer. Akkurat nå følger hun med på hver bidige bevegelse Eriksen gjør. Som når han setter på en CD for å illustrere et poeng han hadde om taktslag.

Musikken strømmer ut av høytalerne, og Berit ser ned på notene. Lytter til musikken. Men Berit behersker ikke noen instrumenter, og da blir notene vanskelig å forstå. For henne er notene en øvelse i matematikk. Musikken stopper.

Berit rekker opp hånda. Hun har et spørsmål.

– LIVET MITT HAR blitt mer interessant etter at jeg begynte på psykologiutdanningen, sier Karl Henrik Bang. Han sitter i Harald Schjelderups hus på PSI. Det er ennå to dager til Berit bykser nedover trappene i ZEB-bygningen.

Karl er i sitt fjerde semester på profesjonsstudiet i psykologi, og drømmen er å bli praktiserende psykolog. Han er 62 år. Hvis alt går etter planen vil han få ønsket sitt oppfylt når han fyller 65. To år fra pensjonsalderen.

– Hovedgrunnen til at jeg begynte med et profesjonsstudie så sent, er at jeg alltid har vært veldig interessert i psykologi, men aldri hatt sjansen til å ta det, av personlige grunner.

Karl har bestemt seg for å jobbe i minst ti år. Til han blir 75.

SETT FRA ET samfunnsperspektiv er det noen som mener at dette er å kaste penger ut av vinduet. De eldre tar opp studieplass fra de yngre. Men samtidig har de eldre erfaring og kompetanse som de yngre mangler.

– Har vi råd til å kaste bort denne kunnskapen? spør Nordhus. Hun mener at levealderen har økt i takt med samfunnets fokusering på kompetanse.

– Samfunnet har blitt mer kompetanseorientert. På godt og vondt. Det gode er at man tilrettelegger for bedre etterutdanning, og at folk lettere blir faglig oppdatert. Det skal til enhver tid være mulig å øke sin egen kompetanse. Det negative er at praktisk erfaring i større grad blir neglisjert av samfunnet. Jeg er for eksempel veldig glad for at en jordmor har bra utdanning, men det er også viktig for meg at hun har tatt i mot mange barn. At hun er erfaren.

Monica Bakken, studiedirektør ved UiO, mener at det foreløpig ikke er et problem at de eldre tar opp kampen om studieplasser med den yngre garden.

– Universitetet er åpent for alle. Vi har ingen aldersbegrensning, men det er også viktig å ha en kritisk tilnærming. Grunnutdanningen er jo tiltenkt de yngre, men foreløpig er det ikke så mange gamle studenter at dette er et problem. Om det skjer i fremtiden, har vi mange mekanismer vi kan sette i gang. Som å kvotere unge studenter. På den annen side skaper de eldre et større mangfold i universitetsmiljøet. Og det er jo bra.

KARL HAR GLIDD inn i det unge miljøet uten problemer. De unge er som oftest særdeles hyggelige og inkluderende. Ved omvisningen i første semester ble Karl også oppfordret til å «stå på» av en foreleser.

– Jeg merker selvfølgelig litt skepsis også, det er mest folk fra andre kull som ikke kjenner meg, og ikke vet hva jeg tenker. Jeg vet hvert fall ikke hva de tenker, men jeg tror at noen av dem ikke skjønner hva en gammel mann som meg gjør her. De tenker at jeg tar opp plass.

– Psykologi er noe jeg virkelig vil, og jeg føler for første gang at jeg realiserer meg selv. Jeg har altfor ofte følt at jeg ikke har brukt meg selv tilfredsstillende, men klart, jeg skulle ønske jeg hadde begynt mye tidligere. Min unnskylding er at jeg er fast bestemt på å drive med dette i ti år, sier Karl og stirrer hardt mot veggen. Han er blodseriøs.

– Jeg tror at jeg vil bli en god terapeut. Jeg har hatt det vanskelig i perioder av livet mitt, og vet hvordan det kan være. Jeg håper mine livserfaringer kan sette meg inn i andres tenkemåter, sånn at jeg får hjulpet dem.

BERIT SENKER HÅNDEN og lar stemmen fylle salen.

– I bassen er det ikke ¾-takt, så vidt jeg kan se?

– Jo da, forklarer Eriksen, og setter i gang med å vise rytmen med noen velplasserte «tata-ta, tata-ta». Berit syns han er så søt.

– Trioler hele veien, fortsetter Eriksen.

– Åh, så man kan ha pauser i trioler? Mmm, ja, nå ser jeg at det er riktig. Berit nikker lett med hodet. Bare hårnålene hindrer håret i å nå øynene.

– Pling!

Et sted i lokalet har noen fått en melding. Det går ubemerket hen. Men ikke helt. Noen sekunder senere roter Berit i den svarte sekken sin. Fra den graver hun frem en eldre Nokiatelefon. Hun slår den av.

Heldigvis var det ingen som ringte. Tenk så flaut!

Dette tenker Berit.

TRE TIMER SENERE tenker Berit fortsatt, men ikke om de samme tingene. Ikke helt hvert fall. Eksamensangsten klarer hun ikke helt å riste bort.

– Det er jo så moro å lære! Jeg kan forstå ungdom som hopper fra fag til fag, det er jo så mye spennende å velge mellom.

Berit har aldri studert på et universitet før. Det fikk hun ikke lov til.

– Tidene har forandret seg veldig, vet du. Det var ikke vanlig at jenter gjorde det på min tid. Jeg fikk ikke lov av faren min å ta artium engang, «du er jo jente», sa han. Jeg ble hjernevasket som mange andre jenter. Jeg ble sendt til sekretærskolen, slik det høvet seg for unge piker den gangen. Berit smiler.

– Misforstå meg rett, jeg har hatt et fabelaktig godt liv, men jeg ville uten tvil ha studert tidligere, om jeg hadde hatt muligheten til det, slår hun fast.

Et veldig godt liv har også Brit Fløistad hatt. Med sine 65 år er hun den eldste studenten som tar profesjonsutdanningen ved Det juridiske fakultet (JUS) på UiO. Men også hun lot være å velge utdanningen som stod hennes hjerte nærmest til fordel for en utdanning som «sømmet» seg bedre for en jente.

– Det var mer vanlig for jenter å ta en treårig utdannelse på den tiden, så jeg tok en bibliotekarutdannelse som ledet til en drømmejobb på stortinget, først som bibliotekar, og senere som leder for utredningsseksjonen. Men det var egentlig jurist hun ville bli.

Som Karl tenkte også Brit at hun kunne være til bry for yngre studenter.

– Jeg hadde det i bakhodet, men lot meg ikke påvirke av det. Jeg var for gira til å studere jus til at jeg kunne la slike tanker stoppe meg.

– EGOISME KALLER JEG DET. Berit forklarer hvorfor hun velger å studere i en alder av 80.

– Jeg studerer for å sikre min fremtid. Når jeg blir gammel, for jeg er ikke gammel nå. Men når jeg blir det en gang, og ikke kan gå så mye mer, kan jeg bare sitte og høre på musikk med en ny forståelse, og et helt annet utbytte. Sitte i en god stol og nyte musikken ordentlig. Deilig!

Berit virker tilfreds med svaret sitt.

– Dessuten er dette voldsomt utfordrende, jeg leser og leser, og klør meg i hodet. Men viktigst av alt. Det kiler i magen, og alt som kiler i magen er bra, selv om det kiler i magen når jeg tenker på den eksamenen nå.

Hun sitter på en benk og ser utover mot Friggfeltet og ler. Det viktigste i livet hennes er selvfølgelig hennes barn og barnebarn, bortsett fra det er alt som står i tankene hennes å greie eksamen.

– Hvis jeg står så kommer jeg til å ta et emne til på vårsemesteret, så får vi ta alt det andre når den tid kommer. Men jeg må si at det er litt surt å være den nest eldste. Hvor gammel er den eldste?

– 82...

– Da har jeg et nytt mål, da, ler Berit.