Bedre sent enn alvor

Det er på tide at vi studenter tar ansvar. Om vi ikke gjør noe snart, er det ikke tvil om at blindernprofessorer vil skvise Knut Nærum ut av NRK og anse seg selv for Guds gave til humor-Norge. For hvordan kan deres tamme vitser avle så mye latter i auditoriene om det ikke skyldes et genuint humortalent? Vi ler jo av den slappeste kommentar!

Som førsteårsstudine har jeg kunnet observere denne oppførselen mer uhildet enn de faste traverne, og det sjokkerer meg i hvilken grad vi lar foreleserne innbille seg at deres små syrlige kommentarer faktisk kan frembringe latter. Underernærte som vi er på festligheter mellom fjerdegradsfunksjoner og diktanalyser lar vi den minste antydning til vits bli en revolusjonerende artighet som gjerne gjenfortelles til venner.

Ja, jeg tar også på meg noe av ansvaret, da jeg med vantro skrekk har observert egen transformasjon fra beinhard ironigenerasjon til ukritisk humorbruker. Jeg er nå urolig for den dagen jeg synes Dan Børge er et sjarmtroll og tomat-over-veien-vitsen faktisk har skjulte dybder. Etter kolosser av pensumbøker ler jeg av de dummeste ordspill, og aldri har vel tørrvittige ordspill vært mer humret over enn i auditoriene på mandagsettermiddagene. Hadde jeg høstet like mye latter av mine vittigheter, hadde jeg ansett meg på høyde med Leif Juster – og dette kan altså bety en omfattende krise for humor-Norge.

Så hva kan vi gjøre for å bekjempe flommen av professorhumorister som er nødt til å komme?

Løsningen er enkel. Sitt som en statue hele dagen, til nød kan du dra et monalisasmil, og om det virkelig røyner på og du kjenner at foreleseren faktisk har et litt festlig poeng, kan du komme med et lite kremt som formidler «Jaha, ja».

Noe mer, og vi må kanskje stå til ansvar for fatale konsekvenser. For hva vil du svare barna dine når de spør hva du gjorde for å forhindre dette?