Intellektuell i eksil

Toril Moi er rett og slett sjelden i hjemlandet, og når hun nå er i Oslo, er timeplanen like tettskrevet som telefonkatalogen. Toril flyttet fra Norge for 27 år siden, og hennes eksil er dermed like langt som Henrik Ibsens. Ironisk nok er det likevel han som får henne tilbake på gamle trakter.

For nå er det Ibsen-konferanse, og Toril Moi har satt seg fore å forklare utenlandske akademikere at Ibsen dannet modernismens fortropp sammen med Baudelaire, Flaubert og Manet, og at det er pinlig å ikke lese ham.

– Kjærlighet er uforenlig med skeptisisme, sier hun fra talerstolen, på en myk bergenskdialekt med amerikansk aksent.

– Hvis vi skjønner at skeptisismen er kjærlighetens fiende, skjønner vi at kjærligheten har et problem.

Moi mener at et godt eksempel på vår tids skeptisisme er sciencefictionfilmer:

– Hvordan vet du at naboen din er et menneske, og ikke overtatt av romuhyrer? Men man kan jo ikke tenke sånn.

DET LÅ ALDRI i kortene at Moi skulle bli en verdenskjent akademiker. Hun har utallige ganger fortalt journalister om den oppvåkningen hun fikk da hun satt på melkebaren i Bryne og åpnet boka Det annet kjønn av Simone de Beauvoir, og leste den første, berømte setningen: «Kvinnen? Det er svært enkelt, sier de som gjerne generaliserer. Hun er en livmor, et par eggstokker». Fra da av var hun forelsket i feminisme, filosofi, fransk kultur, franske intellektuelle, og selvfølgelig: Simone de Beauvoir. Etter gymnaset dro hun til Universitetet i Bergen for å studere fransk, og studerte også etter hvert spansk og litteraturvitenskap. På et seminar i Dubrovnik i 1979 møtte hun Terry Eagleton, en kjent marxistisk litteraturviter som

jobbet i Oxford. Hun flyttet derfor til den engelske universitetsbyen, og skrev ferdig sin magistergrad i 1980. I 1984 ble hun ferdig med sin første bok: Sexual/textual politics, som straks ble antatt av et forlag, og i dag finnes på over femten språk.

SAMTIDIG SØKTE HUN jobber både i Oxford og Bergen, uten særlig hell. Hun husker særlig et jobbintervju i Oxford, der hun kom inn i et rom, der det satt tolv menn på en lang rekke foran henne. De var tydeligvis ikke særlig begeistret for boka hennes, for første spørsmål fra en sur, gammel mann lød: «Miss Moi, since you clearly want to break down this institution, why are you applying here?»

Moi svarte:

– But where exactly in my writings did you find this?

Og fremkalte latter i panelet. Men ingen ansettelse.

Til slutt fikk hun imidlertid jobb i Bergen, som leder av Senter for humanistisk kvinneforskning, og dro derfor tilbake dit i 1985. I 1987 fikk hun jobbtilbud fra The Program in Literature ved Duke

University, og i 89 flyttet hun til eliteuniversitetet i den dype amerikanske skogen, og har vært der siden. En dag hun jogget rundt på campus, krasjet hun inn i statsviteren David Paletz, sin nåværende ektemann.

– Du er nesten glad du ikke fikk jobb i Norge?

– Åja, åja. Men det føltes ikke sånn da jeg ikke hadde penger til husleie eller studielån. Jeg hadde jo veldig lyst på en jobb da.

TORIL MOI HAR alltid vært kontroversiell. I Oxford var hun utlendingen som ikke var utdannet hos dem, i Bergen var hun forskeren som hadde vært i utlandet og jobbet med helt andre ting enn det som var vanlig. Og en mulig forklaring på hvorfor det tok så lang tid før Toril Moi fikk jobb i Bergen kan være følgende, som framført på en veiledningstime for exphilstudenter: «Toril Moi, ja. Det sies at hun ikke fikk jobb i Bergen fordi de høye herrer ikke likte at hun hadde et såkalt… 'fritt kjærlighetsliv'.»

– What!

Toril Moi kaster seg tilbake i stolen, utbruddet er akkurat litt for høyt for kafeen til hotell Bristol. Men hun roer seg raskt ned igjen.

– Det er en utrolig overraskende teori, begynner hun, og tar en liten pause, mens det ser ut som tanken på det komiske i situasjonen har tatt over etter det første sjokket.

– Dette må være en projeksjon av andres fantasier. Det har ikke noe med virkeligheten å gjøre, men folk liker vel å bygge opp den type myter, det er jo litt spennende og eksotisk,

ler hun, og stopper opp litt, før hun sier:

– Jeg tviler enormt på at det kan være noe sant i det. Jeg mener, hva slags kriterium er det, da? Du kan skrive at det er apokryft, for det har jeg ikke hørt om, og vi må jo tvile på at sånt kan skje i Norge.

Men at det er få kvinnelige professorer i Norge kan vi ikke komme utenom, og Moi tror komiteene var aktivt sexistiske for 20 år siden.

– Jeg har blitt veldig opptatt av Bourdieu og utvelgelsesmekanismer i det siste. Av hvordan universitetet velger sine egne arvtakere. Det med at det er så få kvinnelige professorer, for eksempel, er noe Bourdieus teorier kan hjelpe oss til å forstå.

DET KREVES MYE mer av studentene til Toril Moi enn av norske studenter, ifølge henne selv. De amerikanske studentene bor på campus, det er omtrent ingen som jobber ved siden av studiene, og man har ikke familie og barn. På norske universiteter har Moi inntrykk av at man gjør mye ved siden av, jobber, har familie, og hun lurer på om studiene blir mer som en hobby. Hun har undervist litt i Norge, og er ikke veldig imponert over norske studenter, som hun hevder vil at hun skal si ting til dem, mens de ikke vil si ting til henne.

– I USA har jeg måttet utvikle teknikker for å få folk til å bremse litt, ikke utrykke sin minste og mest idiotiske tanke. I Norge må jeg utvikle teknikker som virkelig framelsker diskusjon, men det får man ikke til om man ikke har lest teksten.

På Duke baserer Toril Moi minst 50 prosent av karakteren på hva studentene sier i timen. Hun blir sjokkert når hun hører at deltakelse ikke teller i Norge.

– Men da trenger man jo ikke møte opp.

– Nei, det gjør man ikke.

– Nei, nettopp! Å undervise i et sånt system ville jeg syns var pyton. Jeg ville blitt helt gal hvis jeg hadde stått der med studenter som ikke har forberedt seg. Hvorfor skal de ha lov til det?

Når sant skal sies var det vel relativt lite obligatorisk undervisning da Moi selv studerte på 70-tallet.

– Ja, det var veldig fritt, vi gjorde akkurat hva vi ville. Og det er jeg veldig for. Men hvis resultatet er at folk tar full jobb og aldri møter opp, da er ikke det å være fri student. Det er å ikke være student.