Det er på tide at ironigenerasjonen tar badmintonen tilbake.

SLÅR AN: OSI Badminton har opptil 70 medlemmer hvert semester.
FOTO: Richard Eriksen

Ping-ping-ping-ping-ping-ping-schmæck!

De velkjente lydene smeller i gymsalveggene, og sender tankene tilbake til en svunnen tid. Til barndommens bittersøte hager, til grønt gress, vaklevorent nett og far i korte shorts: «Kom igjen nå, vis hva du er god for! Få se en skikkelig smæsj!»

For er det ikke sånn folk flest tenker på badminton? Som «hagemoro» med familien, der en far eller en bror eller en fjern onkel hentet frem konkurranseinstinktet og utkonkurrerte det ene tutende barnet etter det andre?

Men frykt ikke. I storsalen på Domus Athletica er badminton noe ganske annet. Der står nettene i stram givakt, og fedre med killerinstinkt har ingen adgang. Her er det studentene som gjelder. Og eksstudentene. De som gikk på Blindern en gang, men som ikke klarer å legge racketen på hylla.

- Badminton er ingen stor sport i Norge, men vi har 50 til 70 medlemmer hvert eneste semester. Og vi har plass til mange flere, skryter sjef/slave/altmuligmann/ David Hsu. Selv har han spilt badminton i 12-13 år, og blir aldri lei.

Onsdag 13. september begynner OSI Badmintons nybegynnerkurs. Da kan alle som vil stikke innom og få testet backhanden. De to første gangene koster det null og niks (bortsett fra inngangsbillett til Domus, hvis du ikke har treningskort fra før), og klubben stiller racket og fjærball til fri disposisjon. Vel og bra, men hvem er det egentlig som passer til å spille badminton?

- Badminton er for alle! sier David entusiastisk.

- Hvem som helst kan spille, det er det som er så fint. Det spiller ingen rolle om man er tjue eller førti, høy eller lav. Man trenger ikke ha god kondis engang.

Men hva med talent og erfaring? Teller det at man har spilt litt på stranda en gang eller to, med et sånt 39,50-kroners sett fra Shell? Ikke noe problem! Her kreves ingen forkunnskaper. På nybegynnerkurset får man lære både smash, clear, serve, drop og lob. Og fotarbeid, selvfølgelig. Det er viktig. Og kanskje får man en badmintonvenn eller to.

- Vi er ikke så opptatt av toppidrett, men fokuserer mye på nybegynnerne og det sosiale, røper David, mens racketene svinges på alle kanter rundt ham.

Ping-ping-ping-ping-ping-ping-schmock!

En gul kule smæsjes over ett av de syv nettene i salen, og et par røde joggesko hviner mot parketten idet mottakeren forgjeves strekker ut racketen og slenger seg frem. Ser det ikke litt utmattende ut? Ved hvert eneste nett står halvtomme vannflasker, og lufta lukter umiskjennelig av svette. Er det virkelig slitsomt å spille badminton?

- Her er det absolutt muligheter for å bli svett, ja, nikker David, men innrømmer at det er litt hva man gjør det til sjøl. OSI Badminton har plass til de som bare vil stå og slå og kose seg også.

Så da er det fritt frem. Puss inneskoa og brillene. Finn frem shorts og vinnerinstinkt (vi vet du har det i deg, sånt går nemlig i arv). Fjærballvenner, foren eder! Til sommeren skal fedre/brødre/onkler få revansj.