Oslos laveste husleie

Den jevne student trenger tross alt et sted å bo, men det trenger ikke å være så staselig. Universitas har forsøkt å være backpacker i egen by. Her er loggen, på godt og vondt:

• 20.58. Oslo S, starten på testen: Alt er fint og tilsynelatende sivilisert.
• 21.06. Milde makter! En gjenlevning fra rasjoneringstiden mener åpenbart at stasjonen er en motorvei bygget for hennes sporadiske ferdsel downtown, og går nesten over meg, enda jeg har rundt tre flyttelass på ryggen. Pluss en gitar.
• 21.12. Jeg er nederst i Karl Johans gate. I stedet for å være belagt av gull, slik turister tror, er den belagt med søppel og halvspist kebab. Ser man det, ser man det.
• 21.46. Det øser ned, uavbrutt. Hver dråpe har en aksjonsradius på én kroppsdel. Jeg er våt til skinnet, og har ikke engang kommet meg til Slottet.
• 22.00. Snart sunget meg gjennom hele Bob Dylans Greatest Hits på Karl Johan, og ikke så mye som ei krone i potten. Gjerrigknarker.
• 22.14. Faen som det regner.
• 22.31. Tar til vettet. Setter i stedet fart mot Akershus festning etter tips fra en lakrismann ved kirka. Slår opp teltet i ei viss fart, med et noe uryddig resultat.
• 22.56. Regnet har gitt seg. Jeg steller til pølsefest.
• 23.19. Leggetid. Soveposen er overraskende tørr. Tenker på de som akkurat nå ligger på dyre hoteller med vindu ut mot trafikkerte gater, og et ondt smil kruser seg om leppene.
• 00.31. Helvetes kirkeklokker! Et inferno av nesten gammeltestamentlige dimensjoner bryter ut hvert kvarter. Så fort jeg sovner, setter lurvelevenet inn igjen. Her er ikke et blivende sted! Jeg tvinges til å bryte leir, og setter kurs mot roligere strøk. Etter et stalltips lander jeg på Torshovparken.
• 00.44. I det jeg folder sammen teltet og skal til å dra, svinger plutselig snuten oppom. En kortklipt kar i uniform nærmer seg sheriff-style. – Du kan ikke slå opp telt her. Jeg blir svar skyldig. – Jeg skulle bare sjekke om duken var hel. Den blonde testosteronboksen ser på meg, ikke veldig imponert. – Greit. Men kom deg vekk herfra når du er ferdig. Dette er ikke en campingplass.
• 00.56. På vei mot sikkerheten blir jeg plutselig stanset av en beruset herre som kommer ranglende ut av et brunt vannhull. Han ser min gitar og prøver å hale meg inn. Jeg stritter imot, motsetter meg hans innstendige forsøk på å overtale meg til en trall i baren, og flykter videre.
• 01.40. Yes! Teltet er oppe i Torshovparken. Det er riktignok bare fire timer til jeg må opp om jeg har lyst til å komme meg videre – og jo før, jo bedre. I det hele tatt sover jeg dårlig, mye fordi jeg har en svær stein i korsryggen som jeg er for lat til å gjøre noe med.
• 06.10. Denne natta legger seg i det absolutte tetsjiktet når det kommer til kjipe netter i det fri. Jeg har hatt det festligere, og mer komfortabelt, i et tre i en rundkjøring på Lerkendal. Sikter meg nå inn mot Bussterminalen, for å dra tilbake til den hjemlige rundkjøringen. Himmelen ser ut som en malepalett, og jeg vil helst bare stå og glane på den. Jeg river meg til slutt løs, og kommer meg omsider til bussen.
• 07.45. Ferdig. Takke faen.