Ventested: Blindern

Noen sitter på eksamen med hovne ører eller blåmerker over hele kroppen. Andre slipper plater midt i skippertaksperioden like før eksamen. For hva skal en velge når en studerer noe helt annet enn det en egentlig drømmer om å bli?

– Kan vi ta det en gang til, eller? ropes det høyt utover settet.

Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid (22) i Karpe Diem ser opp og sukker, sittende blant kameraer, kabler og ledninger. Han har blitt intervjuet av TV 2, løpt nedover trappene foran Sjømannsskolen med to eldre damer et uendelig antall ganger og hørt Vinni fra Paperboys skjelle ut en regissør. Alt i stekende sol for å få ferdig videoen til førstesingelen fra det kommende albumet Rett fra hjertet, som han og makker Chirag Rashmikant Patel (22) har jobbet med i ett års tid.

– Jamen, vi har jo sikkert tatt det tjue ganger allerede? roper Magdi prøvende tilbake.

– Fint, da får du ta det en gang til! svarer regissør Ivar Lykke.

Magdi sukker igjen, før han ser unnskyldende på fotografen:

– Det er ikke det at jeg ikke liker det her, altså. Jeg hater folk som klager på at det er så kjipt å lage videoer og sånn. Det her er jo det vi vil, men jeg sov bare en time og et kvarter i natt og akkurat nå er jeg jævelig sliten. Det her er 24-timers jobb, ass.

– Så du er kanskje ikke den perfekte heltidsstudent?

– Du vet når folk går rundt og sier sånn «jeg ligger så dårlig an til eksamen»? Vi har hatt syv spillejobber på seks dager over hele landet midt i skippertaksperioden før eksamen. Jeg ligger faktisk dårlig an.

Han stopper opp og smiler.

– Men altså, valget er uansett enkelt; jeg er mest hypp på å selge album. Det er litt fetere å spille for 1200 stykker som kan låtene dine utenat enn å lese erkjennelsesteori.

Debut-ep'en til Karpe Diem, Glasskår, solgte til gull, og ambisjonene har langt fra blitt mindre siden den gang. I skrivende stund ligger singelen «Piano» på 12.-plass på VG-lista, noe Magdi mener lover bra for det han betegner som «Norges beste hiphop-skive noen sinne».

– Vi har jo noen regler, da. Slag under beltestedet er for eksempel ikke lov. Ved noen stevner er heller ikke tramping på folk som ligger nede tillatt. Men ellers er det let’s get it on, sier Einar Magnus Næss.

I en hvitmalt kjeller tilhørende et kontorlokale i Bogstadveien ligger to svære mannfolk oppå hverandre i en ring og stønner. For utenforstående kan det nesten se ut som ung kjærlighet. Helt til slagene begynner å hagle.

Foran oss holder pedagogikkstudent og tidligere norgesmester i shootfighting Næss sparringspartneren i det som i ungdomsårene het kvælertak. Svettelukta som formelig står av veggene er sterk. Veldig, veldig sterk.

– På klubben vår er det to som er helt i verdenseliten i freefighting, og de slåss foran sånn 60.000 tilskuere i Japan, forklarer Næss, gjennomvåt av svette i en pause.

– De gutta er bare helt konger borti der. Jeg har også lyst til å gjøre det bra internasjonalt, uten at jeg har noe tidsperspektiv eller noe.

I oppkjøringstida foran kamper har Einar ca.12 treningsøkter i uka, eksamensforberedelser eller ikke.

– Jeg gikk en kamp rett før eksamen i vinter. Selv om jeg fikk meg en liten smell, gikk det bra, det.

«En liten smell» i freefightersammenheng virker nokså brutalt annerledes enn «en liten smell» for vanlige dødelige. Et kort blikk i retning øret til Einar er bekreftende i så måte.

– Miljøet er ikke så stort i Norge, men en del utlendinger og sånn kjenner igjen blomkålørene når jeg er på jobb som dørvakt. Det blir litt Fight Club, sier han med et smil.

Personlig ser han ikke motsetningene mellom drømmeyrket og utdannelsen.

– Jeg ser på læreryrket som en base. Da får jeg en fast arbeidsgiver og lange ferier med mye tid til trening. Jeg har tross alt vært innstudert i kampsport siden jeg var 15 år, og jeg liker virkelig å lære bort ting.

– Hvis du kunne velge?

Svaret kommer fort.

– Å kunne leve av freefighting. Selvsagt.

Ingrid: – Herr Zchultz, en ananas?

Schultz: – Er ikke ananas veldig dyrt, da? Liker du ananas?

Vi befinner oss i Berlin på 30-tallet. Eller rettere sagt: Vi befinner oss i Chateau Neufs upersonlige storsal, som akkurat denne kvelden huser et imaginært Berlin. Til lyden av pianoklimpring og stemte s-er står støyende og improviserende skuespillere uten intimitetsfrykt og tar på hverandre og småprater. En av de tøyende: Den 24 år gamle HF-studenten Ingrid Cornelia Sunde.

– Jeg liker teater med budskap, forklarer hun.

– «Cabaret», som vi nå skal sette opp med Studentteateret, handler for eksempel om nazisme. Min karakter, Frøken Schneider, er en jødisk peppermø og innehaver av et pensjonat i Berlin som treffer sitt livs kjærlighet.

Ingrid har i tillegg til selve skuespillet tatt på seg rollen som koordinator i Studentteatret, og hun er også produsent på en ny norsk, til nå navnløs, urpremiere i oktober.

– Men akkurat nå bruker jeg mest tid på studiene, altså! sier hun forsikrende.

– Det er jo tross alt snart eksamen! Men rundt oppsetninger blir det litt mindre tid til studier.

Hun tenker seg om.

– Altfor lite, egentlig.