Tidsmaskinen

– Det er første gang Kari og jeg er hjemme samtidig på dagtid på nesten fem år.

Det lille jubileet går upåaktet hen fra sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen (44) sin side. Han venter på at verandaen skal bli ledig og tar en forsiktig titt ut, men later ikke til å ha hastverk. Aldri gir han inntrykk av at han har dårlig tid. Jobben har holdt dem fra hverandre på dagtid og tilfeldigheter fører dem sammen denne dagen. Han vil nødig forstyrre kone og Aschehoug-forlagsdirektør Kari Spjeldnæs, som har satt seg ut i solen for å ta en telefon. Vekselvis legger han kroppsvekten på høyre og venstre ben. Leddene er fremdeles litt såre etter gårsdagens squashkamp på Domus.

– Jeg lå under 9-4 da jeg tråkket over. Den ene foten hevet seg så kraftig at jeg knapt kunne gå.

I dag går det heldigvis mye bedre. Spjeldnæs avslutter samtalen, tripper inn og henter boller og kaffe. Hylland Eriksen trekker frem en sigarett mens øynene glir over nabolaget han sammenlikner med Kardemommeby.

– Her ser jeg bare naboene om sommeren når de steller i hagen. Om vinteren har de trukket seg tilbake i husene sine.

Armene er bestemt flettet i kors over den konservativt lyseblå skjorten.

– Du vet, da jeg først flyttet til Oslo på begynnelsen av 80- tallet, var byen grå og kjedelig. Knappe ti år etterpå blomstret Oslo som følge av all innvandring. Bare se hvor rik byen er i dag, sier han.

I mange år har Hylland Eriksen engasjert seg i innvandringsdebatten. Han ønsker å gjøre landet mer attraktivt for potensielt nye nordmenn. Men det er en stor utfordring å få nordmenn til å forstå verdien og fordelene med økt innvandring. Ikke alle setter pris på budskapet.

– Jeg får hatbrev på mailen innimellom. Det er ikke alle som liker det jeg står for.

Mengder av e-post finner daglig veien til innboksen hans. En del av disse kommer fra Oslo kommune. Selv om han hevder han ikke er tilknyttet noe parti, står han som sjette varamedlem i byutviklingskomiteen for Venstre.

– Har du noen gang ønsket å bli politiker?

– Aldri, jeg har ikke det som skal til for å være en god politiker. Ta for eksempel den utmerkede politikeren Bush, han er en idiot, han tenker dårlig, snakker elendig og vet ingen ting. Men han har en evne til å kjenne igjen mennesker, selv om han bare har møtt dem én gang, og dermed får han dem til å føle seg viktige, sier den selverklærte anarkisten.

Den evnen hevder Hylland Eriksen at han ikke besitter, og tror derfor at han ikke er noe godt politikeremne. Han tar en god slurk av kaffekoppen med mummitroll-motiv. Doffen, den grå, kosete familiekatten, hopper opp på fanget hans, og går videre over bordet før den legger seg i solen mellom blomsterpottene.

På plassen utenfor huset står to biler parkert. I den hvitmalte garasjen står familiebilen. Den er påklistret en diskret Lyn-logo i hjørnet på bakruten. Hylland Eriksen er med i Bastionen, supporterklubben til Lyn. Han har merket seg at det har vært skralt med tilskuere på tribunen, og har i den forbindelse gjort seg ideer om hvordan Lyn skal skaffe flere supportere.

– Vålerenga sies å ha sitt supportergrunnlag i arbeiderklassen. Så hvorfor ikke fronte Lyn for det flerkulturelle Oslo? På den måten kunne de fått flere supportere og kanskje kommet seg litt bort fra pappagutt-stempelet. Jeg har tenkt på å foreslå det for Atle Brynestad, men er ikke kommet så langt ennå, sier Hylland Eriksen.

Han tror lokal forankring er et viktig premiss for klubbstøtte. Lyn har vært Hylland Eriksens lokale klubb siden han flyttet til vestkanten. Begge barna er rekruttert til klubben, og med det følger forpliktelser.

– Jeg har stått en del i kiosken og solgt pølser til sultne supportere. Den siste kampen jeg overvar, spilte Lyn mot Vålerenga, og jeg stod i Cola-svingen, Klanens område. Vi fikk sett en hel del av kampen. Det kunne virke som om nervene hadde tatt matlysten fra VIF-supporterne.

Vålerenga har ikke slått Lyn i seriesammenheng siden 1981. Denne kampen ble intet unntak. Når Lyn gjør det dårlig, er han ikke like entusiastisk.

– Du er en medgangssupporter?

– Ja, men er ikke de fleste i Lyn det?

Musikk er en av Hylland Erikssens store lidenskaper. I fjor høst ble han med i åttemannsbandet Lodin Lepp. Navnet er etter en norsk diplomat som levde på 1200- tallet. Jungeltelegrafen viderebrakte et rykte om at bandet kunne trenge en ny saksofonist, og dermed ble Hylland Eriksen bandets siste tilskudd.

– Mitt forhold til musikk har etter hvert fått et sterkt islett av nostalgi, i det siste har jeg lastet ned mye musikk fra min ungdom. Alt fra King Crimson og Zappa til 10 CC.

Miljøbevaring har opptatt mye av hans tid. Sammen med blant annet Petter Nome og Dag O. Hessen sitter han i styret i Jostein Gaarders «Sofies stiftelse», som i juni hvert år deler ut en pris for arbeid med miljø og bærekraftig utvikling.

– Hva gjør du selv for å forbedre miljøet?

– Svært lite. Jeg komposterer litt i sommermånedene og forsøker å bruke bilen så lite som mulig. Men jeg tror ikke enkeltindividers handlinger har så mye å si, sammenlignet med hva industrien gjør.

Han innrømmer særlig at han bruker bilen mer enn ønskelig og uttrykker behovet for utvikling av biler som går på mer miljøvennlig drivstoff. En rynke gjør seg gjeldende i pannen. Hylland Eriksen bekymrer seg over mye. I løpet av kort tid kommer han innom Norge og verdenssamfunnets grunnleggende problemer. Informasjonsrevolusjonens fordeler og ulemper, og hvordan de stadig økende kløftene mellom fattig og rik skaper politisk hodebry. Det er ikke vanskelig å se hvor han har hentet ideer til bøker som Egoisme, Øyeblikkets tyranni og Siste dagers heldige. Foran ham på bordet ligger en krysning mellom en pc og en telefon på størrelse med mobilene man fikk kjøpt før årtusenskiftet. Med den holder han seg oppdatert på hva og hvor han skal være til enhver tid.

– Den har en syvende sans, jeg kan koble meg til nettet og sende e-post. Ja, jeg kan til og med ringe med den, forklarer han.

Han har merket seg at terskelen for å kontakte hverandre er lavere enn tidligere. Skillet mellom arbeid og fritid viskes ut, ofte på bekostning av fritiden. Resultatet blir dårligere tid. I skjortelommen har han to penner, og opp av lommen drar han en liten notisblokk påtrykket Pokèmon.

– Vi bruker stadig mer tid på å organisere og planlegge ting, i stedet for å gjøre dem. Dette er en av informasjonsrevolusjonens mange underlige bivirkninger. Jo flinkere vi blir til å spare tid, desto dårligere tid får vi.

Rundt århundreskiftet var han med på å utforme det prisbelønte prosjektet «07-06-05 », en nedtelling mot 7. juni 2005. Ideen gikk ut på å ta tilbake tiden man er i ferd med å miste, i en situasjon der mobiltelefoner, datamaskiner og fjernsynsapparater tar over på bekostning av venner, fellesskap og kjærlighet. Fru Spjeldnæs småløper ned trappen i entreen.

– Jeg skulle akkurat spørre om dere var ferdige, sier den mørkhårede kvinnen muntert.

De må rekke en planlagt avtale og har liten tid. Kanskje tar det fem år før ekteparet ses igjen, på samme sted til samme tid. «16-05-11».