Forelesning og straff

I et grupperom i A-blokka i Oslo fengsel på Grønland sitter Mathias og ser framfor seg. Midt i en femårsdom for ulovlig innførsel av legemidler, og midt i en bachelorgrad i markedskommunikasjon på BI. Som en av fem som med studieplass for høyere utdanning i et samarbeidsprosjekt mellom Grønland voksenopplæringssenter og Oslo fengsel har han stort behov for å forklare hvordan utdanning i fengsel fungerer. Eller ikke fungerer.

I 1998 ble Mathias arrestert og varetektsfengslet for ulovlig innførsel av legemidler. To år etter ble han dømt til fem og et halvt års fengsel, men han ble ikke innkalt til soning før i 2003, til tross for at han selv ville sone straffen sin så fort som mulig. Med studier i grafisk design bak seg bestemte han seg for å bruke tiden i fengsel til å bygge på sin egen utdannelse og utnytte soningstiden til noe konstruktivt. Det ble ikke like lett som han hadde sett for seg.

– Når jeg har fått gode karakterer, er fengselet opptatt av å understreke sin egen rolle, selv om de kanskje ikke har hjulpet meg stort, sier han.

Mathias ble først satt inn i Ringerike fengsel. Der fikk han ikke ta utdanning, og han søkte derfor om overføring til Bastøy – der han hadde hørt at mulighetene var bedre. På Bastøy ble han plassert til landbruksjobbing. Men han fikk også mulighet til å bruke pc til utdanningsformål: Han fikk innvilget noen få dagers jobbfri og pc hvis det dukket opp for få til fengselets generelle undervisning til «datakortet».

– Da jeg hadde helgeeksamen det første semesteret og søkte om permisjon fra soningen, var det betjenter som sa: «Forventer du at jeg skal tro du skal på skolen klokka sju en lørdag? Tror du jeg er helt stokk dum?» I sånne situasjoner er man avhengige av enkeltpersoner som er på din side og forteller deg at «Vi greier det her, vi bare går noen omveier.»

MARIT GRAN sitter bak skrivebordet sitt i et kontor i B-blokka, eller «Bayer’n», som det gamle omgjorte bryggeriet kalles på folkemunne, et par minutters gange fra A-blokka hvor Mathias holder til. Hun er rektor for Grønland voksenopplæringssenter, som har ansvaret for all utdanning for ca. 120 elever om dagen i Oslo fengsel og i Bredtveit kvinnefengsel.

– Et av de største problemene med fengselsutdanningen er mangelen på tilrettelegging for studier i fengsler fra høyskoler, universiteter og Lånekassen, sier hun.

17. mars i år møttes de ansvarlige for høyere utdanning i en rekke fengsler til et uoffisielt møte i Oslo fengsel. Et sentralt tema: Mangelen på koordinering mellom institusjonene.

– Slik situasjonen er i dag, så blir det hele litt tilfeldig. Det finnes få reelle retningslinjer, sier veileder i Ila fengsel, Maj Wenstøp.

Aetat er ansvarlige for finansieringen av semesteravgifter, men det er varierende hvordan dette fungerer i praksis. Det finnes ifølge Wenstøp eksempler der Aetat har gått så langt at de har finansiert veiledere for innsatte, men også eksempler der studenter har måtte søke legater for å kunne få finansiert semesteravgifter.

Utdanningsdepartementet slo i 2000 fast at innsatte har samme rett til høyere utdanning som aspirerende studenter utenfor murene. Dette er ennå ikke gjennomført i praksis. Derimot står det i Lånekassens egne retningslinjer fra 2002 at man ikke får verken lån eller stipend til utdanning hvis man er bosatt i en institusjon. Da er nemlig «alt livsopphold dekket». Wenstøp synes dette er uakseptabelt:

– Det er forferdelig galt at Lånekassen ikke regner innsatte som skikket til å ta høyere utdannelse. Dette er jo en av gruppene som trenger det absolutt mest!

– Det er frustrerende at innsatte må være avhengige av Aetat for å få finansiert for eksempel en BI-utdannelse, og enda mer frustrerende når departementet og Lånekassen ikke er samkjørte.

Informasjonssjef ved Statens lånekasse Wenche Merli viser til Lånekassens forskrifter:

– Dette er gjort for å sikre at det ikke skjer en dobbeltdekning av offentlige midler. Slik er våre forskrifter, og vi må rette oss etter dem. Dette gjelder ikke kun innsatte, men alle som er bosatt i en institusjon, og det finnes ingen åpning for finansiering av utdannelse for innsatte.

TILBAKE PÅ DET vindusløse grupperommet på «Botsen» sitter Mathias med andre bekymringer enn finansieringsprinsipper. Eksamen nærmer seg, og etter at han har blitt overflyttet fra åpnere soning tilbake til svært sikrede Oslo fengsel, virker oppgaven vanskelig. Mangelen på internett setter store begrensninger i forhold til utdanningen, og systemet som skal sikre at innsatte ikke misbruker internett er kronglete for den innsatte selv. Der en vanlig student kan innhente informasjon fra Wikipedia og alskens hjemmesider, sende mailer til medstudenter og professorer, og få tilbakemelding via Classfronter, er situasjonen en annen for Mathias, innlåst i en institusjon tuftet på lukkethet og sikkerhetspåbud.

– En innsatt student må først søke ledelsen om tilgang til et visst antall sider på internett hvor kommunikasjon med andre er umulig, forklarer Marit Gran.

– Dersom «det åpne internett» skal brukes, må en veileder eller fengselsbetjent være den som bruker internett, mens studenten sitter ved siden av, uten mulighet til faktisk å bruke nettet selv, forteller hun.

Nina Lindbo Hansen er utdannet sosialpedagog, og har ansvaret for veiledningen ved de fem studieplassene for høyere utdanning ved Grønland voksenopplæringssenter. Hun er opptatt av hvordan det økte fokuset på internett stikker kjepper i hjulene for utdanningen i fengsel.

– Aller helst skulle jeg sett at det var mulig å få en annen plattform som disse programmene var bygget på. Studentene har ikke tilgang til Blyant eller Classfronter fordi de kan brukes til toveiskommunikasjon. Hvordan i all verden skal de da få levert oppgavene og bestå utdanningen, eller få tilbakemelding på det de gjør? Det sier seg selv at det blir veldig vanskelig!

Mathias selv føler seg hjelpeløs ved å være såpass avhengig av andre personer for å kunne finne enkel informasjon.

– Ved en gruppeeksamen er det lettere for alle dersom nummeret mitt bare settes på oppgaven, uten at jeg egentlig gjør noe selv. Det blir litt sånn «henge seg med på lasset-juksing», men noe annet er nesten umulig. Selv om jeg kanskje får noen minutter med Nina hvor jeg kan finne noe informasjon, har jeg rett og slett ikke de samme mulighetene som de andre på gruppa. Uten Ninas evne til å strekke utover det hun må gjøre, hadde det her aldri gått.

I BÅDE opplæringsloven og straffegjennomføringsloven presiseres det at fengselsutdanningen skal være med på å begrense skadene et fengselsopphold påfører den innsatte. Nina Lindbo Hansen synes dette prinsippet er vanskelig å forholde seg til.

– Vi driver med utdanning og kunnskapsformidling, noe som ikke er det samme som rehabilitering. Samtidig sier det litt om de rammene vi arbeider innenfor. Det er klart at det påvirker psyken og viljen til å ta en utdannelse å sitte innelåst i lang tid.

I møterommet på A-blokka kjenner Mathias seg igjen i beskrivelsen.

– Hele opplegget i fengsel er uhyre monotont. En time lufting hver dag og innlåst resten av tida. Det krever veldig lite av deg å sitte i fengsel, og man blir sløva av det, sier han.

Marit Gran er helt enig, og synes utviklingen utenfor fengslene også er med på å gjøre situasjonen verre for de innsatte.

– Frihetsberøvelsen i dag er så mye større fordi friheten utenfor murene er blitt så mye mer omfattende. Kommunikasjonen og teknologien er blitt en helt annen enn vi kunne forestille oss, og derfor er det å studere inne noe av det tøffeste du kan gjøre. Sannsynligvis enda tøffere enn noen gang før.

Den innsatte studentens virkelige navn er ikke Mathias..