Rottevokteren

– Å få priser er selvfølgelig veldig hyggelig. At andre verdsetter arbeidet mitt er enormt smigrende. Men det forandrer jo ikke livet mitt på noen som helst måte.

I forrige måned ble biologiprofessor og forsker Nils Christian Stenseth utnevnt til Albert Einstein-professor av Det kinesiske vitenskapsakademiet. I fjor ble han innlemmet som Norges eneste nålevende medlem av Det franske vitenskapsakademi som kun den andre nordmann i akademiets 340 år lange historie. Forfatteren Waldemar Brøgger var den første.

– Jeg har en litt lei tendens til å ikke være helt klar over slike ting. Da de ringte fra den franske ambassaden for å gratulere, trodde jeg de ringte for å purre på noe arbeid jeg ikke hadde gjort. Lenge hadde jeg da gått rundt med dårlig samvittighet, så ut av meg rant et lite hav av dårlige unnskyldninger – før de i det hele tatt hadde kommet til orde.

Nils Christian Stenseth er ellers nøyaktig slik du vil at en biolog og forsker skal være. To par briller, ett i snor rundt halsen, det andre krypende rundt ører flankert av hår og skjegg, mens to undrende øyne flakker hit og dit før de fester seg på et eller annet i horisonten. Tilsynelatende litt fraværende, som om hodet av og til er et helt annet sted enn i presens, fjern i blikket, evig grublende. Når han snakker, snakker han med myndighet, veloverveid, rytmisk og i lange tankerekker som ikke oppmuntrer til utidige innspill.

De ganger han ler, synes humringen å komme fra djupt nede i magesekken. Som når han tenker på fjorårets opptreden på Skavlan. I studio har Sissel Kyrkjebø avslørt for det norske folk at karrieren hennes har vært tuftet på løgn; pauseopptredenen den myteomspundne maikvelden i 1986 var bare playback. I kulissene sitter Stenseth og tror han skal få snakke om sine omfattende undersøkelser av ørkenrottebestanden og pestutvikling i Kasakhstan.

– Skavlan tok innersvingen på meg. Du vet, vi var enige om å først snakke om rottene på Frogner – Kyrkjebø holder jo til der, ikke sant – for så å vri tema over på ørkenrottene. Men de unnlot han helt å komme inn på. I stedet vender han seg til en skjerm på veggen, til en kar fra vann- og avløpsverket som befinner seg et eller annet sted langt nede i kloakken. Så satt jeg der, da, og prøvde å gjøre det beste ut av det hele, lage en avtale om at han skal fange og merke rottene der nede. Og plutselig var vi ferdige. Nei, den Skavlan, altså … Stenseth humrer.

Ørkenrotter har voldt Stenseth bry også tidligere.

– Jeg har vært nødt til å bedrive internasjonal storpolitikk med kasakhstanere på personlig plan, i tøffe forhandlinger som involverte mye vodka. Det karen på andre siden av bordet ikke la merke til var at jeg hele tiden byttet vodkaglasset med vannglasset, og at jeg drakk bare vann. Han var fryktelig imponert over denne Stenseth som kunne drikke så mye, hum-hum.

Fra etterkrigstiden og fram til Sovjetunionens fall på begynnelsen av 90-tallet samlet myndighetene i Kasakhstan regelmessig inn data om ørkenrottebestanden.

– Det er jo nærliggende å tro at de ønsket seg kunnskaper til biologisk krigføring. Men gjennom tiltakene for å redusere antall gnagere der det var størst fare for pestutbrudd sank også antallet mennesker som omkom av pest. Under Jeltsins periode ble arbeidet derfor lagt innunder Helsedepartementet. Det er jo tankevekkende at nå, under president Putin, er prosjektet igjen innunder Forsvarsdepartementet.

Mye av Stenseths liv spinner rundt forskning og nye oppdagelser. Vitebegjæret kan, dersom man skulle komme til å kaste et blikk på hans omfattende CV, virke bunnløst, på grensen til grådighet.

– Det er så mange ting å undre seg over. Og jeg har så mange spørsmål å stille, om alt mellom himmel og jord, sier han på vei gjennom gangene på Biologisk institutt.

Stillheten ligger meislet inn i de sekstitallstriste betongveggene. En knapt merkbar summing og en svak, flyktig aroma av noe klissete og søtt ligger i luften.

– Min kone sier jeg bruker altfor mye tid her oppe.

Stenseth ser opp i det turkisgrønne taket i en stor heis som skal frakte oss ned i underetasjen på Kristine Bonnevies hus, ned til et monter av utstoppede dyr. Han humrer.

– Hun sier det er mitt andre hjem.

Hans andre hjem er Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) ved UiO, et senter av matematikere, biologer, statistikere og økologer. Sammen studerer de hvordan og hvorfor en arts bestand svinger over tid. Stenseth er forsknings- og senterleder, og det har han vært i et par år. De øvrige år av sitt voksne liv har han brukt på å gå naturen nøye etter sømmene, og forsket på alt fra lemenbestanden på Finse til gaupas kår i Canada. Han har undersøkt data fra 1919 og frem til i dag om torskebestanden i Flødevigen utenfor Arendal, jobbet med pest og epidemier, og undersøkt japanske skogsgnagere. Han har lett etter sammenhenger mellom klimavariasjoner og genetiske forskjeller innenfor samme art – og ofte funnet dem.

Forskningen har tatt mye tid. Tid som han gjerne så at det fantes litt mer av.

– Jeg merker den der tidsklemma veldig godt. Skulle gjerne hatt en dag ekstra i uken. Men i grunnen lar jeg meg sjelden stresse, sier han.

Livet deler Stenseth med kona Bjørg, i sitt faktiske hjem på Frogner. De har vært gift siden 1972. Sammen har de en adoptivdatter, Miriam, fra Eritrea, som kom til dem for atten år siden.

– Har hun fulgt i dine fotspor?

– Nei, Miriam bor på Grünerløkka og studerer kunst.

– Er du også opptatt av kunst?

– Åja. Veldig. Jeg liker Munch spesielt. Litt flåsete pleier jeg å si at han er psykoterapeuten min. Det har noe med sinnsstemningen i bildene å gjøre. Når jeg er deprimert, er det noe hos ham som påfører meg en slags gladhet. Jeg skjønner at jeg i alle fall ikke er alene. Det samme gjelder for så vidt også Strindberg. Stykkene hans har den samme effekten. Jeg blir glad når jeg kan dele min depresjon med dem.

– Om du ikke var biolog, hva ville du likt å gjøre?

– Kokk, kanskje. God mat og drikke er viktig. Når jeg er ute på reise, forsøker jeg å spise det samme som lokalbefolkningen. Det har ført til en del underlige episoder. For eksempel har jeg vært en del i Etiopia, og da bor jeg alltid på det samme gamle lugubre hotellet. Det lugubre ligger egentlig mest i at det ligger en prostitusjonsrestaurant over veien, med ordentlig god mat. En gang satt vi der og skrev en artikkel til Nature, min kollega og jeg, da to jenter kom opp til oss. Vi trodde de kom med en fax fra USA som vi hadde ventet lenge på. Heldigvis hadde de såpass forretningsdrift at de ga oss opp der og da, slik at vi kunne konsentrere oss om vårt.

Nede i underetasjen på Biologisk institutt, på vei inn i monteret av døde dyr.

– Her må vi være veldig, veldig forsiktige, formaner Stenseth.

Malebøtter, lim og isopor dekorerer benker og lagergulv, før man til slutt kan ta hardt til høyre og tre inn i dyreriket. Det utstoppede dyreriket, vel å merke.

– Han her er viktig for lemenbestanden, altså! Stenseth peker på et lite hvitt dyr som skotter opp på ham fra langt nede på gulvet.

– Snømusa! Den forsyner seg av naturens matfat, og bidrar til store svingninger.

– Er det din favoritt i dyreriket?

– Hva, snømusa? Nja… nei, det tror jeg vel ikke. Gaupa er viktigere for meg. Vent, la meg få tatt av dette, sier han, og fjerner et plastklede som dekker en gaupeunge.

– Se på disse flotte dyrene. Stenseth studerer nøye de to gaupene som klorer seg fast til en gren.

– En kollega lenger ned i etasjene har kalt deg den mest dynamiske biologen på instituttet?

– Hum, hum… Sier du det, ja? Det er vel kanskje det at jeg er ganske aktiv, da. At jeg starter på mange ting. Ikke alt blir gjennomført, selvsagt. Og så er det jo dette med populasjonsdynamikk, som jeg stuller litt med.

Noen dager senere, på restauranten Lofotstua i Kirkeveien:

– Men ka i Herrens navn va du og rota i Kasakhstan førr?

Kjell A. Jenssen, kokk og far sjøl ved familierestauranten, og en av Stenseths favorittkokker i hovedstaden, glor storøyd på ham. Stenseth forklarer om bakgrunnen for sitt opphold i Sentral-Asia.

– Ja, for æ syntes jo det va litt sånn… Litt sånn utaførr allfarvei, ler kokken.

Stenseth humrer. Det er bare en time siden han kom tilbake fra enda et opphold i Kasakhstan. Flyet var forsinket, og han har vært våken siden klokken ett natten før. Han er overraskende opplagt og klar for god mat og en god rødvin, gjerne «en fyldig italiener som sparker.» Men framfor alt ønsker han seg et stykke grønlandssel. Jenssen lover å la selen «sprinte over pannen, ikke spasere.» Stenseth forteller at han bare har spist et smørbrød dagen før.

– Ett lite smørbrød, og opp midt på svarte natta. Det høres temmelig hektisk ut?

– Hektisk er det. Hele livet mitt er hektisk.