STAMKUNDE: -- Er ikke Finn her i dag? spør Unni. Hun går ofte innom Finn Schjölls blomsterbutikk på Majorstua, men nå om dagen er det for kaldt å handle med blomster hjem.

Blomster-Unni

Hver uke sitter sosialantropolog Unni Wikan (61) klistret til TV-en og Dansefeber. Finn Schjöll er den store helten. Det er noe med de blomstene.

Publisert Sist oppdatert
BLOMSTERBARN: Unni Wikan er oppvokst med en blomstrende hage i Harstad og må ha blomster rundt seg.

Unni Wikan

    Født: 18. november 1944 i Harstad

    *Utdanning:*

  • Grunnfag sosiologi ved i Oslo
  • Grunnfag sosialantropologi i Bergen
  • Arabisk ved Det amerikanske universitetet i Kairo
  • Dr. philos i sosialantropologi i 1980
  • *Karriere:*

  • Feltarbeid i Egypt, Oman, Jemen, Indonesia, Papua Ny-Guinea, Butan og Norge
  • Utnevnt til professor i 1987
  • Har gitt ut 9 bøker, blant annet For ærens skyld. Fadime til ettertanke
  • Gjesteprofessor ved bl.a. Harvard, EHESS, LSE
  • Fritt Ords pris i 2004
  • Kåret av Dagbladet til en av Norges ti fremste intellektuelle i 2005

Da Muhammed-karikaturene ble publisert og nyheten spredte seg verden rundt, var sosialantropolog Unni Wikan i Oman. Fragmenter av nyheten nådde henne som rykter om at en mann i Danmark hadde sagt at Guds budbringer er stygg og tegnet han som et dyr. Men mens TV-bildene nådde oss med bilder av rasende «horder» av sårede, muslimske unge menn, var Den arabiske halvøy stille. Bortsett fra SMS-ene, som tikket inn rundt Unni, og som etter hvert ga henne et mer helhetlig bilde av hva som hadde foregått i Norge og Danmark.

Det ble en brå landing da hun for tre uker siden kom hjem, da det kokte som verst. Fra flyplassen bar det rett i to TV-studio til to debatter på rappen.

– Da gikk jeg bare på adrenalin, for jeg hadde ikke sovet, ler Unni.

De siste ukene har vært litt travlere enn ellers.

SOSIALANTROPOLOGEN OG PROFESSOREN ved Universitetet i Oslo har i tillegg til å delta som fagperson i utallige debatter om islam, også skapt heftig debatt.

I 1995 ga ut boka «Mot en ny norsk underklasse», der hun skisserer hva som kan bli konsekvensene av et samfunn som ikke stiller klare krav til innvandrere.

– Da ble det rabalder. Hvis du leser den i dag, så står det ikke et ord der som ikke har vist seg å være, ja, underdrevet. Men det var en veldig tøff høst.

I februar året etter våknet hun plutselig en morgen og var blind på det ene øyet.

Legene har ingen god forklaring, men Unni er overbevist om at det hadde en sammenheng med den tøffe tiden hun var i.

– Det var et traume.

Hun måtte forberede seg på at hun kunne bli blind.

– Men i ettertid har jeg tenkt at kanskje var det veldig heldig at det skjedde. Det gjorde meg mye mer bevisst. Kanskje sparte det meg fra å få hjerteslag?

WIKAN HAR OPPLEVD å bli tatt til inntekt for Fremskrittspartiets politikk. Hun har gjort Shabana Rehman forbanna, og hun har blitt anklaget for å være både rasist og nazist. I en anmeldelse av boka Generous Betrayal i Norsk tidsskift for migrasjonsforskning stemples Wikan som en ideologisk forkjemper for «den nye kreftepidemi av rasistisk politikk som nå sprer seg over det europeiske landskap». To medlemmer av redaksjonsrådet trakk seg i protest for det de mente var ren sjikane, mens to av Wikans kolleger ved UiO, religionshistoriker Kari Vogt og sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen, ble sittende.

– Det er klart jeg var skuffet. Men kanskje de ikke gikk på grunn av dette her med ytringsfrihet, ler Unni, med klar henvisning til dagens karikatur-debatt.

All motbøren gjorde noe med selvbildet.

Jeg hadde en sånn fragmentert opplevelse av meg selv. Den derre Unni Wikan, som figurerte der ute i offentligheten. Det var ikke meg, altså!

– Jeg hadde en sånn fragmentert opplevelse av meg selv. Den derre Unni Wikan, som figurerte der ute i offentligheten, og som alle hadde et forhold til, og som var så kontroversiell og.... Det var ikke meg, altså! Det var hun derre Unni Wikan.

Unni gestikulerer med armene fra hverandre for å vise hvor langt disse to Unni-ene var atskilt.

– Jeg har frarådet studenter fra å ha meg som veileder, fordi jeg har tenkt at det kan slå dårlig ut for dem. Det var ganske fælt. Men nå trenger jeg ikke være noe redd for det lenger. Nå tenker jeg tvert om, ler hun.

– For jeg fikk Fritt Ords pris. Etter den er alt forandret for meg. Det er som jeg igjen ble én person. Det var en fantastisk ting, sier hun og smiler med hele kroppen. Også vet jeg ikke lenger hvem jeg har som fiender, for nå synes jeg alle er så snille mot meg.

– Du er tatt inn i varmen?

– Ja, jeg er tatt inn i varmen.

SÅ FORTELLER UNNI om noe som nesten var det aller beste med å få prisen: Blomsterbudsjettet. Hun stråler opp.

– Det hender nok at jeg bruker en time hver dag på å stelle planter. Å, nei, det er så vakkert! Jeg har Finn Schjöll som min store helt.

– Følger du med på TV når han danser, da?

– Om jeg gjør! Det er ukens høydepunkt for meg, altså. Jeg sitter pal og heier på Finn. Er han ikke søt? Men han har jo ikke helt grep om takten, man må jo være enig med dommerne der.

SOM FØRSTE SOSIALANTROPOLOG endte Unni Wikan opp med å studere fattige byfolk i Midtøsten. Som alt annet i livet hennes; en ren tilfeldighet. Planen for det første feltstudiet var å få leve blant beduiner i ørkenen.

– Det var veldig romantisk, sukker Unni.

Men som alt annet gikk ikke ting helt etter planen. På grunn av Seksdagerskrigen fikk hun kun tillatelse til å være i byene, så da ble hun i Egypts hovedstad Kairo.

– Det var *helt* stikk i strid med mine planer. Det var *helt* forferdelig.

Hun rynker på nesa og ramser opp alle u-ordene hun kan.

– Ingen ville valgt det! Men så kom jeg der, og det ble min lykke i livet. Det var lykke på jord, messer hun, med et bredt glis.

Unni ble bergtatt av folkene hun traff der. Som en forelsket tenåring legger hun ut om alle de fantastiske kvalitetene disse menneskene har.

Hun tillater seg å drømme noen øyeblikk før hun vender tilbake til stua i Holmenkollen.

– Men er det ikke kaldt her? Jeg synes det er kaldt her.

Hun reiser seg brått opp og svever over gulvet. Hun ser ut som en tenåring også, når hun går. Det lange håret flagrer etter henne. «Fredrik? Fredrik! Kan ikke du komme og tenne opp i peisen for oss?»

Mannen, sosialantropolog Fredrik Barth, kommer inn, setter seg på gulvet foran peisen og begynner å rive avispapir i strimler. Han har tjukke selbusokker på bena. Det er golvkaldt. Unni har trukket bena oppunder seg i sofaen, som er dekket av kelimtepper.

FREDRIK BARTH og Unni Wikan møttes ved Universitetet i Bergen. Hun arbeidet med hovedfaget og han var professor.

– Du ble forelska i lærer’n?

– Nei, det er ikke min historie. Min historie er at han ble forelsket i meg.

Og så var han ikke læreren hennes. Problemet var bare at han var gift og hadde fire barn.

– Det var ikke greit. Jeg unner ingen å komme inn i et ekteskap. Det var forferdelig... Men vi opplevde at vi ikke hadde noen vei utenom. Jeg husker veldig godt de som støttet oss, det var ikke mange. Men det er jo forståelig.

Sammen flytta de til Oslo.

– Det var vel det mest praktiske. Men jeg elsket Bergen, sier Unni.

ER DET NOE SOM går igjen i historier om Unni, så er det mat. Hun er ikke interessert i det. Hun ville aldri prioritere å lage mat framfor å lese en bok.

På telefon forteller sønnen Kim at han tror moren knapt nok vet opp og ned på en stekepanne.

– Hjemme hos oss var det alltid pappa som laget middag. Jeg tror det er kvinnesakskvinnen som kommer ut i full blomst. Men du har hørt den historien om hvordan det ble slik? Da mamma og pappa giftet seg kunne ingen av dem lage mat. De var rimelig lost. Så da ble de enige om at de skulle lage middag hver sin uke, og så skulle de gjøre opp status. Pappa var først, og han var jo hodestups forelska, og satte alle kluter til, mens mamma var mye mer strategisk, så hun ga totalt faen. Så ble de vel enige om at det var pappa som var flinkest, og sånn er det blitt.

Helt fra Kim lå i magen var han med på feltarbeid.

– Han var den fødte reiser. Jeg var på reise mens jeg var gravid, over hele India og Persia og Egypt og Oman. Jeg reiste hjem to uker før termin.

– Det var forferdelig dumdristig, jeg hadde ikke én svangerskapskontroll.

Unni snakker som hun ikke helt tror det hun selv sier.

Jeg husker min mor, hun sa: «Unni, hvis du bare hadde hatt vett til å være redd.» Og det er helt riktig. Når jeg ser tilbake på hvordan vi har levd i denne familien, på noen av de tingene vi har gjort, så. Nei, det var helt...

Unni finner ikke ord. Hun rister på hodet og sukker.

– Jeg er veldig glad at mine foreldre ikke vet alt.

– Blir du redd nå i ettertid?

– Å ja, noe av det var helt uforsvarlig. Vi hadde ikke vett til å være redd, altså, vi var sikker på at alt skulle gå bra. Vi hadde flaks.

Unni har regnet ut at hun i alle fall har vært på reise ti år av sitt liv. Hun og mannen har reist sammen og arbeidet parallelt mye, og helt fram til Kim begynte på ungdomsskolen var han med.

FAMILIEN BARTH/WIKAN har sett flere riter og seremonier enn de fleste, men selv har familien ingen tradisjoner.

– Vi prøvde oss da Kim var fire-fem. Vi hadde feiret alle juler fram til da ute. Kim hadde lært om jul i barnehagen, så vi tenkte vi måtte ha jul. Også hadde vi en daddelpalme...

Unni fniser.

«Husker du Fredrik, da vi lagde jul for Kim?» roper hun.

– Med palmetreet? spør Fredrik i det han kommer inn i stua.

Kim husker fortsatt den jula:

– Mamma kjøpte en helt jævlig vulgær julekrybbe, og noen lugubre røde julekuler og hang på en palme vi hadde i stua. Da mente mor og far at det var jul i huset, humrer Kim.

– Når jeg nå ser bildene. Huff, sier Unni.

– Kim prøvde jo å ta ting med fatning, men han ser så molefonken ut.

– Han gikk vel glipp av noe, ja, sier Fredrik ettertenksomt.

– Fredrik, kan du forklare at vi ikke skjønte det?

– Vi ville ikke jo ikke, det var jo det, bryter Fredrik inn.

– Vi følte oss ikke tilpass med små familietradisjoner etter alt vi har vært med på.

– Etter det sendte vi han nordover til min mor. Da fikk han feiret ekte nordnorsk jul, sier Unni.

Stemmen er litt trist.

– Angrer du på dette i ettertid?

Unni sitter lenge stille.

– Da du spør, og siden jeg tviler..., ettersom jeg ikke sier nei, så... Jeg tenker at vi var ikke flinke til å sette oss inn i situasjonen til et norsk barn.

Powered by Labrador CMS