Et Samfundsstudium

DET ER SOM om hele den gigantiske kolossen er havnet der ved en tilfeldighet. Ni etasjer med glass, stein og stål, sluppet ned fra himmelen. Det Norske Studentersamfund, Chateau Neuf. Den kunne landet hvor som helst, denne besynderlige bygningen, men den landet her, som en neonbelyst betongkloss, plassert i ingenmannsland langs T-banelinja mellom Blindern og Majorstua. I 35 år har giganten forsøkt å vaie ruvende i det akademiske terrenget, et eiendomsmeglersteinkast fra universitetsområdet.

FEBURAR 2006. Det er lørdag kveld. Sett fra utsiden er Chateau Neuf en lydløs vattdott pakket inn i snø, men inne i varmen er konsertscenen Betong et inferno i rødt og oransje, og trommerytmer fra fjerne himmelstrøk får vinterbleke studenter til å utfordre tyngdekraften. Både gutte- og jentehofter sitter bemerkelsesverdig løst når de rundt 700 gjestene tramper takten, strekker hendene i været, skåler og trommer på rekkverket rundt scenen. Det er Brazilian Night, årets første storhusfest, og Betong er tusen grader, svette og øl. Keitete HF-studenter er blitt latinolovers med løs snipp og klam rygg. Alt er perfekt. Nesten.

– Vi hadde jo håpet at det skulle komme litt flere. I hvert fall 1500.

Gaute Haaversen-Westhassel er DJ og medlem i Weekend Society, den ganske ferske studentforeningen som har planer om å arrangere storhusfest på Chateau Neuf en gang i måneden. Nå snurrer han plater i Bokcaféen, til glede for et enslig dansende par og noen få øldrikkende tilhørere. Festen strekker seg over tre etasjer, men mesteparten av gjestene er nede i Betong og tester glemte salsatrinn til DJ Cliffys platesamling.

SEPTEMBER 1971. Bratteli tar over for Borten, Statoil ser dagens lys, og en tyvepakning med sigaretter koster 6 kroner og 30 øre. Jim Morrison er død, og Märtha Louise skal straks bli født. Men studentene ved Universitetet i Oslo har viktigere ting å tenke på. Chateau Neuf, studentenes eget hus, har nettopp åpnet dørene, og kritikken lar ikke vente på seg. 14. september står følgende på trykk i Universitas:

«Ja, hva skal man så egentlig si om Chateau Neuf? At arkitekten lider av kronisk impotens eller er det kun snakk om varig svekkede sjelsevner. Noen har villet ha det til at Stalintidas byggekunst har slått til, også i Norge.»

Det klages på beliggenhet, på det bomberom-aktige inventaret, på medlemskortene («ikke er de til å brette og heller ikke er det konstruert den lommebok som kan romme et slikt kort») og i velkjent studentklagestil; på maten:

«Bli ikke sulten i Chateau Neuf, spis før du går hjemmefra, eller ta med matpakka. Et stykke pizza koster 6.50. Til sammenligning koster et adskillig bedre stykke kr 3.85 på Gallahers i Karl Johan».

FEBRUAR 2006, i Bokcaféen, Chateau Neufs kulturelle alibi.

– Vi kunne brukt timevis på å klage over dårlig beliggenhet og sånne ting, men vi prøver å holde fokus på det vi faktisk kan gjøre noe med. Det er jo ikke sånn at vi synes studentene i Oslo er teite fordi de ikke kommer hit. Men vi vil gjerne at de skal vite at de er velkomne.

Gunnar Lium, fungerende leder i det Norske Studentersamfund (DNS), sitter godt planta i en brunslitt 70-tallssofa. Det lukter toast og støv. Langs veggene står hyllemeter med innelåste utdrag fra landets visstnok største private boksamling. Men Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie hjelper lite som trekkplaster på studentene hvis ikke informasjonsarbeidet er godt nok i utgangspunktet. Ifølge Lium har Chateau Neuf rundt 40.000 potensielle brukere, men bare 2700 medlemmer. Opp gjennom åra har DNS fått mye kritikk for å være for utilgjengelige, for interne, for å ha kronglete nettsider og alt for dårlig kontakt med studentene.

Da det skulle arrangeres rekrutteringsmøte for et par år siden, ble invitasjonen sendt ut til alle studenter over Universitetets fellesmail. Én student, en mannlig sådan, møtte opp, og fikk personlig omvisning på huset av to søte jenter. Fint for ham, men katastrofe for et studenthus som trenger hundrevis av frivillige for å opprettholde daglig drift. Men the times they are a-changing. Nettsidene er blitt riktig lekre og innbydende, og årets rekrutteringskampanje har fargerike flyers, frivillige som fryser fingrene av seg på stand på Frederikkeplassen og infomøte med representanter for nesten alle de 22 foreningene på huset. Sånt blir det medlemmer av. Forhåpentligvis.

MAIKVELD 1976. Leonard Cohen er i Norge, i Oslo, på Chateau Neuf. Det er kassegitar og dyp røst, allsang og peace and love. Idyll. Men plutselig sprer ryktet seg i lokalet. En bombetrussel. Noen har ringt inn en bombetrussel! Det er ikke første gang. Chateau Neuf er først og fremst politikk, og kampen mellom de røde og de blå er så tilspisset at de bruker hver sin trapp, i hver sin halvdel av bygget. Sånt genererer bombetrusler. Men Leonard Cohen vet råd. Når forfjamsede fremmøtte blir bedt om å forlate lokalet, følger han etter, med gitar og godt humør, og avslutter konserten på gressplenen bak Chateau Neuf.

FEBRUARETTERMIDDAG 2006, dagen før den brasilianske kvelden.

– Tappetårnet, det er Marie.

Pause.

– Ja, det er klart du kan jobbe i bar her!

Tappetårnet er barforeningen på Chateau Neuf, og en av foreningene som skriker etter flere frivillige. Derfor stiger spenningen når telefonen ringer på kontoret midt under oppussingsdugnaden. Det blir stille i det lille rommet. Malerkoster senkes, skuldre heises, tappetårnerne holder knyst, og alle forstår hva samtalen går ut på. Det er noen som vil jobbe! Hallelujah! Reaksjonen kommer spontant. Folk gliser, og foreningsleder Hanna Midtlyng strekker hendene i været og jubler lydløst: Rekrutteringskampanjen fungerer!

Men triumfen blir kortvarig.

– Nørd, ass! ropes det inn i telefonen, før røret slenges på. Det var bare personalansvarlig Magnus som ringte, med tullestemme fra mobilen, på vei ned i søpla med et nytt ryddelass.

– Der trodde jeg nesten journalisten fikk være med på en historisk begivenhet, røper Hanna. Det er tydelig at det er vanligst med utgående samtaler fra Tappetårnets kontortelefon.

FEBRAURNATT 2006. Brazilian Night nærmer seg morgen, og snøen ligger om mulig enda tjukkere over Chateau Neuf-skiltet på taket av den ni etasjer høye og ni tusen kvadratmeter store betongklossen. DJ Cliffy har pakket sammen utstyret og er snart på vei til Brasil, ølkranene er stengt, og slitne danseløver forlater åstedet med høye stemmer og pelskantede boblejakker i mørket. Men en overhørt samtale på jentedo kan tyde på at ikke alle har tenkt seg hjem.

– Det blir vel nachspiel?

– Klart det blir! Jeg har ikke penger til taxi, så jeg må uansett bli her til banen begynner å gå i morra tidlig.

Det er lenge siden noen ringte inn en bombetrussel til Chateau Neuf, og det er lenge siden alt dreide seg om politikk. Og kanskje er det sant som Universitas skrev helt til slutt i sin klageartikkel 14. september 1971:

PS: Etter 10-12 besøk slutter man å gremmes over alle ulempene og har det i grunnen ganske gøy, og det er her studentene går og kommer til å gå også i fremtiden.