Arktisk attraksjon

– Egentlig ligger Longyearbyen helt feil plassert. Det blåser, det er lite snø, og når sola endelig kommer tilbake etter mørketida, ligger byen vendt feil vei, sier Margit Dyrland.

Doktorgradsstipendiaten med hovedfag fra Universitetet i Oslo sitter på kroa Huset i Longyearbyen og spiser «dagens»: fiskegrateng med hermetiske poteter og en ørliten porsjon gulrøtter.

Her oppe er ferske grønnsaker mangelvare. Det meldes om 30 effektive kuldegrader. Sollyset har ikke varmet hustakene i Longyearbyen siden oktober i fjor. På nabobordet klager en familie over altfor små porsjoner.

For øyeblikket taler ikke omstendighetene i Svalbards favør.

Likevel er det noe som har gjort at Margit Dyrland har valgt å tilbringe det meste av tiden siden 2003 på denne øygruppa midt mellom Nordpolen og det norske fastlandet. En gang var det en kjæreste. Nå er det noe annet.

– De snakker om Svalbardbasillen. Folk kommer opp hit for en liten periode, og ender opp med å bosette seg her.

Margit er muligens allerede smittet. I fjor høst begynte 26-åringen på doktorgraden i geofysikk ved Universitetet på Svalbard. Planen er å være her fram til 2008, men det kan fort bli lenger.

NOEN TIMER TIDLIGERE. Firehjulstrekkeren følger hårnålssvingene opp fra Adventdalen, noen minutters kjøretur fra Longyearbyen. Forbi gruve 7, der norske gruvearbeidere fremdeles driver ut kull, og videre opp mot to enorme parabolantenner som stirrer taust opp mot den knallblå himmelen. Dette er Eiscat-radaren, et av flere instrumenter som samler inn data til Margits doktorgrad. Det var på den samme strekningen, for en tid siden, at følelsene for Svalbard tok litt overhånd. De karakteristiske Svalbardfjellene med flate topper, lyst opp av årets første solstråler:

– Det var blått og oransje og turkis. Sola kom opp over fjelltoppene. Det var så fint at jeg fikk tårer i øynene. Da tenkte jeg at jeg skal aldri flytte herfra.

I åpen jakke, olabukser og turnsko med syltynne såler hopper Margit ut av bilen og fortsetter på beina over skaren mot parabolantennene. Det er så kaldt at det gjør vondt, men Margit er tilsynelatende uaffektert.

– Å, søren, jeg holdt på å glemme meg.

Hun springer ned igjen til bilen og kommer tilbake med en signalpistol innpakket i et oransje plasthylster.

– Egentlig skal isbjørnene være nede ved iskanten og jakte sel på denne tiden av året, men det er ikke verdt å ta sjansen.

DEN LANGE MØRKETIDA gjør ishavsøyene til et perfekt sted å studere nordlyset og andre nattlige himmelfenomener. Eiscat-radaren og den lille nordlysstasjonen nede i Adventdalen trekker forskere fra hele verden til Svalbard.

Dyrlands doktorgradsoppgave handler om såkalt air-glow. Det dannes i mesosfæren omtrent 90 kilometer over bakken, mye lavere enn nordlyset. Ionisert oksygen som synker nedover, vekselvirker med nøytrale molekyler i mesosfæren som sender ut lys i en spesiell bølgelengde. Lyset kan ikke sees med det blotte øye, men kraftige måleinstrumenter kan fange det opp. Margit ønsker å måle den nøyaktige temperaturen på partiklene i mesosfæren.

– Hoveddelen av oppgaven er å utnytte infrastrukturen med alle instrumentene her oppe. Ved å sammenligne temperaturer gjennom 25 år kan målingene blant annet kaste lys over fenomenet med global oppvarming, forteller hun.

I tillegg til arbeidet på kontoret i forskningsparken i Longyearbyen har Margit, sammen med kollegaen Jeff Holmes, ansvaret for den daglige driften av nordlysstasjonen i Adventdalen. Når en forsker i Florida har trøbbel med et instrument eller et program de har installert på stasjonen, ber de Margit om å rykke ut og ordne opp. I dag er det bare en datamaskin som skal restartes. Andre ganger er det Svalbards egne fysiske fenomener som skaper trøbbel.

– Noen japanske forskere lurte på om jeg kunne kjøre dem ut hit i en snøstorm. Det var så vidt det gikk an å se noe som helst. Da vi kom fram, spurte de meg pent om jeg kunne følge dem helt fram til døra. Jeg tror de ble ganske letta da jeg sa ja, ler hun.

JAPANSKE FORSKERE hadde kanskje fått en tøffere hverdag, men Margit hadde strengt tatt ikke trengt å bosette seg på Svalbard for å kunne forske på det hun gjør.

– Etter seks år i Oslo virket det gøy å gjøre noe nytt. Det er jo spesielt å være der alt faktisk skjer over hodet ditt.

Det finnes også andre grunner. Utsikten fra kontorvinduet. Midnattssola som kommer allerede i april. De to snøscooterne som står parkert foran huset i Longyearbyen. Den eldste er en litt sliten modell hun kjøpte fra en tenåringsjente. Den nyeste en årsmodell av typen Arctic Cat. Den ser ut som et dyr. Og oppfører seg likedan. En nødvendighet i en by med 1900 innbyggere og 1600 scootere.

– I påsken lodder sysselmannen ut hytter rundt omkring på Svalbard. Er man heldig, kan man laste opp scooteren og feire påsken på steder folk fra fastlandet ikke engang får lov til å besøke.

Uansett hvor man befinner seg på Svalbard, ligger naturopplevelsen alltid der. Det er imidlertid aldri tvil om at det er naturen som bestemmer. Husene i Longyearbyen ser midlertidige ut. Som om det er meningen at de skal pakkes ned og tas med tilbake til fastlandet så snart menneskene her oppe er ferdige med det de skal gjøre.

Den ekstreme naturen og de små forholdene gjør noe med mentaliteten hos folk som bor her.

– Det er egentlig en egen liten verden. I Oslo er man med folk som ligner på en selv i alder, interesser og utdannelse. Her oppe blir man kjent med veldig mye forskjellige folk. Svalbard gjør litt at man glemmer det som er utenfor. Jeg tror kanskje jeg ville savnet familien mer om jeg bodde i Bergen, enn jeg gjør når jeg bor her oppe.

FRA KONTORET i forskningsparken på Svalbard har Margit utsikt til Hiorthfjellet, enkelte dager bare til det skiftende været. Når isen legger seg, hender det at man kan se isbjørn lunte over fjorden.

– Livet her oppe er ikke så veldig forskjellig fra livet i Oslo. Tenåringene går rundt i bare mager selv om det er 20 minus. Vi har en kaffebar. Egentlig har vi det meste. Det eneste jeg savner er sushi.