En gang ville hun bli profesjonell danser. Så ville hun bli prest. Nå er hun en av tidenes mest omdiskuterte studentparlamentsledere.

GODT GIFT: Maria Veie Sandvik giftet seg i 2002. I Nidarosdomen. -- Mormor trodde ikke jeg skulle finne meg en mann. Det trodde vel ikke så mange andre heller, sier hun.
FOTO: Christine Erlbeck

PÅ VEGGEN: I stua har Maria 12 vesker på veggen: -- Mannen min var lei av alle veskene. Så jeg hang dem like godt på veggen. Jeg har ikke akkurat prioritert innredning det siste året, sier hun.
FOTO: Christine Erlbeck

FOTO: Christine Erlbeck

PÅ VEGGEN: I stua har Maria 12 vesker på veggen: -- Mannen min var lei av alle veskene. Så jeg hang dem like godt på veggen. Jeg har ikke akkurat prioritert innredning det siste året, sier hun.
FOTO: Christine Erlbeck

FOTO: Christine Erlbeck

Maria Veie Sandvik sitter i det hun selv kaller en «jævlig stygg sofa», i stua i leiligheten på Vindern. På veggen henger 12 av 28-åringens vesker, og hun har dratt et ullteppe rundt kroppen. Hun fryser, men ektemannen, som romsterer i kjøkkenet ved siden av, fryser enda mer.

- Huset er freda av Riksantikvaren, og vi har ikke en gang lov til å isolere. Sikringene går for et godt ord, dette er det eneste rommet vi varmer opp om vinteren.

Fra leiligheten tar det under ti minutter å løpe til Blindern og Villa Eika (Maria har tatt tida selv). Og det er bra, for det siste året har Maria Veie Sandvik brukt mye tid på Blindern. Tirsdag 26. april 2005 var det klart: Fakultetslistene hadde vunnet studentparlamentsvalget ved Universitetet i Oslo, og Maria Veie Sandvik ble parlamentetsleder. Som planlagt går hun av i juli. Men avgangen kunne kommet tidligere. På et møte før jul måtte hun stille kabinettspørsmål.

- Jeg ville ha en bekreftelse på at jeg hadde tillit. Det fikk jeg. Jeg trenger ikke være populær, men i denne jobben må man ha tillit, sier hun.

Spørsmålet kom etter det nå, i studentpolitiske kretser, berømte utspillet hun kom med i Universitas og Klassekampen på rektorvalgdagen.

«Fraråder Gundersen og Ellingsrud», sto det på forsida, og bråket var i gang.

- Jeg trives veldig godt som parlamentsleder, og det vil bli et antiklimaks når jeg er ferdig. Jeg får brukt alle sider av meg selv. Det er en drømmejobb. Men jeg hadde ikke unnet noen andre det som skjedde i høst, sier hun.

Etter utspillet opplevde Veie Sandvik et ras av kritikk. På Universitas’ debattsider, i Klassekampens leder. Og i private e-poster.

- Det var ubehagelig. Da jeg ble valgt, fikk jeg en advarsel om at jeg ikke burde mene noe om rektorvalget for tidlig. Men det var aldri noen som sa at jeg ikke burde gå ut i det hele tatt. Og da jeg fikk et spørsmål jeg mente jeg burde svare på, så valgte jeg å svare.

- Jeg utfordret en sedvane og et bilde av studentparlamentslederen som en stortingspresident som aldri kan være kontroversiell. Jeg mener vi må skape engasjement og debatt. Studentpolitikken er ikke til for studentpolitikerne. Hvis vi ikke har mot til å mene noe, kan vi like gjerne gi oss. Jeg angrer ikke på annet enn at jeg ikke tok det opp i parlamentet på forhånd. Men jeg ville ikke gjort noe slikt igjen. Det var en for stor belastning.

Til slutt var parlamentetslederen utslitt. Og tok en ukes ferie.

- Det var helt nødvendig. Jeg hadde ikke hatt ordentlig ferie på et år. Jeg dro til Egypt og bare lå ved bassenget. Men jeg ble overrasket over hvor bra jeg taklet det mentalt. Jeg hadde mer tungsinn da jeg var yngre. Jeg har lært meg å takle det, og løser problemene i stedet for å grave meg ned.

Før jul var Maria en av flere personer i akademia som fikk julegave fra studentorganisasjonen Rød Front. Og hun måtte smile litt da hun leste i avisa at hun kanskje kunne få en bok om feministisk teori.

- Jeg har en rødere bakgrunn enn de fleste kanskje tror. Jeg er ikke helt sikker på om jeg har stemt RV noen gang, men jeg har i hvert fall vurdert det. Det beste hadde vært om jeg kunne hatt et feministparti der jeg kunne bestemt sjøl.

I fjorårets stortingsvalg endte Maria, etter mye tvil, med å stemme SV. Et valg hun kanskje ikke ville gjort på nytt.

- Jeg kan si at jeg ikke er noe særlig fornøyd, verken med Øystein Djupedal eller Helen Bjørnøy. Det er veldig mange som stemmer SV på grunn av utdannings- og miljøpolitikken, og da skjønner jeg ikke hvordan de kunne velge politikere uten den nødvendige fagkompetansen i begge de ministerrollene.

Hun har blant annet latt seg provosere av utsagn som at «studentene bør studere mer».

- Kunnskapsministeren kan gjerne bruke mer tid på studentene, smiler Maria Veie Sandvik.

Vel, nok politikk. Vi skal la Marias gamle og eksplosive Natur og Ungdom-engasjement ligge, og heller ta for oss den virkelige lidenskapen hennes: dansen.

Maria Veie Sandvik, som ifølge henne selv har langt flere studiepoeng enn hun trenger, og som fikk A og skamros for hovedfagoppgaven i kunsthistorie, gikk nemlig på ballettlinja på videregående. Med en liten drøm å bli proff.

- Å, jeg savner virkelig å danse, sier Maria.

Hun har tatt på seg den gamle flamencokjolen til ære for Universitas, og danser prøvende i den kalde stua.

- Det er forferdelig at folk ikke vil danse. Det er artig å gå ut og drikke, men jeg savner å gå ut og bare danse, sier hun.

Noen måneder før eksamen i tredjeklasse på videregående fikk dansekarrieren en brå slutt.

- Jeg ble skadet, forteller Maria.

- Jeg klarte å trene meg opp slik at jeg besto eksamen, men det var slutt. Det var trist. Jeg har ikke kjempet så mye for noen annet, og det var utrolig trist å måtte legge ned standarden og ambisjonene. Samtidig hadde jeg nok aldri blitt profesjonell danser. Men som koreograf hadde jeg stort potensiale.

Skaden gjorde at Maria ikke kunne realisere danseplanene. I stede begynte hun på folkehøgskole, fikk masse nye venner, og nesten en ny vei i livet:

- Jeg hadde ikke tenkt på det. Ikke før jeg satt i en bil sammen med en lærer fra folkehøgskolen, på vei mot Sinsenkrysset. «Du skal vel bli prest, du, Maria», sa han. Til da hadde jeg tenkt på mye rart, men ikke på det. Etter at han sa det, begynte jeg å tenke på det, og fant ut at det var en spennende idé.

Derfor gikk veien fra Rønningen folkehøgskole til Menighetsfakultetet (MF). Og Maria ville virkelig bli prest.

- Selv om jeg har en rød fortid, var jeg teologisk ganske konservativ. Men jeg følte meg ikke så veldig hjemme der. Mest fordi det var en veldig stor andel friskusungdom der. Men også fordi det var en indremisjonskultur som jeg ikke passet så godt inn i. Det ble vanskelig da jeg var på forelesninger og følte at ting jeg inntil nylig trodde på, ble lagt fram som vedtatte sannheter, mens jeg bare syntes det var svada.

Den feministiske Maria fikk problemer i et miljø som ikke alltid har hatt så lett for å akseptere kvinnelige prester, skilsmisser og alternative legninger.

- Det ble et stort problem. Blant annet at alt er definert ut i fra at Gud er maskulin, for eksempel med at kvinnen blir mannliggjort i frelsen.

Maria slutta på MF, selv om hun bare manglet et halvt år før hun var ferdig utdannet prest.

- På MF river de ned byggverket en har, før du selv skal bygge det opp igjen. Skal du bli prest, så må du det. For mange ender det med at de mister troen. Hos meg ble det meste revet ned, men noe er fortsatt igjen. Hvis jeg får finansiert det, så har jeg lyst til å gå ferdig teologiløpet.

Troen på Gud er der fortsatt:

- Jeg har et kall som jeg prøver hardt å springe i fra. For å si det sånn: Det er ikke mange som er så opptatt av hvordan en preken kan legges opp som meg. Jeg har en nådegave når det kommer til formidling.

Det som i dag står mellom Maria og fullføring av presteutdannelsen er noen grundige tankerunder med henne selv. Og et oppgjør med Lånekassa: I mars 2005 sendte en nervøs Maria Veie Sandvik inn et spørsmål til tett på nett på dn.no. «Jeg vurderer sterkt å binde renta på mitt lån i Statens Lånekasse. Min økonomi gir ikke rom for risiko og min inntekt de neste fem årene er høyst usikker. Jeg har 421.380 kr i lån. (...) Hva anbefaler dere?» - Privatøkonomi har aldri vært min sterke side. Jeg har alltid prøvd å strekke pengene litt lenger enn de egentlig rekker. Men jeg er ikke så usikker på det lenger. Jobben jeg har nå har gitt meg erfaringer som gjør at jeg ikke lenger er usikker på at jeg vil få meg en god jobb senere.