Team Torgersen

Professor i strafferett ved Universitetet i Oslo Ståle Eskeland lener seg tilbake i stolen. Plutselig ringer telefonen: «Du får prøve å ringe ham litt senere på dagen», sier Eskeland, og legger på.

Det er Høgskolen i Buskerud som forsøker å få tak i Fredrik Fasting Torgersen. Like etterpå kimer telefonen igjen. Denne gangen er det Torgersen selv: «Nei, det skal vi absolutt ikke, Fredrik. Du skal ikke avgi noen ny hårprøve. Ikke over mitt lik! Jeg skal skrive til kommisjonen og forklare hvorfor. Ta det med ro! Men du, Fredrik, jeg er opptatt nå, jeg må ringe deg senere.»

– Påtalemyndighetene vil ha Torgersen til å avlegge en ny hårprøve. Det er nemlig funnet hår på rettsmedisinsk institutt som er merket med at det er fra offerets kåpe. Torgersen avga hårprøve i 1958, men de hårene er forsvunnet. Vi kan rett og slett ikke ta sjansen på at det ikke er skjedd en forveksling. Sannsynligvis ville det vise seg å ikke være noen match, men Torgersen kan ikke ta sjansen på det.

Natt til 7. desember 1957 ble 23 år gamle Fredrik Fasting Torgersen arrestert, mistenkt for sykkeltyveri. Da den 16 år gamle Rigmor Johnsen blir funnet forsøkt voldtatt og drept i Skippergata samme natt, legges to og tre sammen, og Torgersen knyttes til drapet. Det er særlig tre bevis, samt to vitner, som påtalemyndighetene mener nagler 23-åringen til seksualdrapet: Barnåler funnet på dressen til Torgersen skal være av samme type som juletreet funnet på åstedet – visstnok fra en mutasjon eller en meget sjelden kaukasisk gran, avføring funnet på skoen, på en fyrstikkeske og i Torgersens lomme skal matche offerets, og det avgjørende beviset; ett bitemerke i offerets bryst skal stemme overens med Torgersens tanngard.

Etter en rettssak som varer i 14 dager blir Fasting Torgersen i 1958 dømt til livsvarig fengsel og 10 års sikring for mordbrann, forsøk på voldtekt og drap. Han soner i 16 år, og da han igjen slippes ut, er han blitt 39 år gammel. På 70-tallet er det store debatter om saken, blant andre Jens Bjørneboe og Tor Erling Staff engasjerer seg på Torgersens side, men til ingen nytte. Et forsøk på å få saken gjenopptatt strander, og så blir det etter hvert stille.

En vårdag i 1992, mer enn ti år senere, er det fortsatt stille rundt saken da to hovedfagsstudenter i medievitenskap sykler gjennom byen mot Galgeberg. De er på vei for å møte en mann de vil lage film om.

– Vi ville lage noe på en som hadde sittet i fengsel. Så var det en som kjente en som kjente en som hadde sittet inne, forteller Camilla Juell Eide.

Drapsdømte Fredrik Fasting Torgersen hadde sluppet ut for 18 år siden.

– Jeg hadde ikke peiling på hvem han var da, men før vi møtte ham leste jeg blant annet noe av det Jens Bjørneboe hadde skrevet om saken i boka Politi og anarki.

Torgersen hadde ikke telefon, så de to studentene troppet opp på puben Galgeberg Corner, der de hadde hørt at han vanket:

– Vi fant jo ut hvem han var etter hvert. Så satt vi og drakk øl med ham og gjengen en hel kveld. Og spurte om vi kunne lage film om ham. Han hadde jo et forferdelig rykte, men vi visste ikke noe om det på forhånd, og selv om vi fikk høre om det, brydde det oss ikke.

Det viste seg at Torgersen hadde sagt nei til mye, og Eide tror at han nok kanskje misforstod og trodde det dreide seg om en halvtimes tid til filming da han sa ja. Og ikke at det skulle bli en halvtimes film...

– Kanskje hadde vi flaks, eller kanskje var det skjebnen?

Eide smiler. For det ble mer enn en halvtime. I løpet av en liten måned hang studentene hjemme hos Torgersen på Vålerenga med kameraet.

– Det var veldig gripende å høre ham fortelle om saken, soningen og skyldspørsmålet.

Resultatet ble vist både på Universitetet, på TV-dagene i Bergen og på forskjellige kulturkafeer og festivaler.

Etter at filmen var ferdig, klarte ikke Camilla Juell Eide å glemme Torgersen:

– Det føltes rart å bryte kontakten etter å ha kommet så tett innpå. Jeg var blitt sterkt grepet av saken.

Så de fortsatte å snakkes, og Torgersen lot etter hvert Eide få se dokumenter fra saken.

– Jeg ble helt iskald inni meg. Det var forferdelig å forstå omfanget og lese mer inngående om overgrepene. Å kalle det en tragedie er ikke dekkende engang. Og det verste var at saken nå var helt glemt.

Eide skjønte ikke at det kunne være helt stille, og da blant annet Liland-saken var på dagsorden på 90-tallet, tenkte hun at «nå må det gå an å skrive om Torgersen-saken». Men overalt hun prøvde møtte hun kalde skuldrer:

– En journalist i en av landets største aviser sa til meg at «han fikk nok oppmerksomhet på 70-tallet». De som hadde vært opptatt av ham da var «leie av saken».

Da ingen ville publisere artikkelen hennes, la Eide den ut på en studentnettside. Der ble den hyppig lest, og tidsskriftet til Juristforeningen ved Universitetet i Oslo, §tud.Jur., trykket den. To advokater i Tønsberg leste artikkelen hennes og tente på saken, og gikk i gang med arbeidet med en gjenopptagelsesbegjæring. Endelig begynte snøballen å rulle.

– Jeg hadde ingen anelse om hva jeg hadde involverte meg i. Hele stuen fyltes etter hvert av dokumenter, forteller Eide, som mener Torgersen-saken er norgeshistoriens største justismordsak.

I 1997 gikk hun i gang med å skrive bok, og fikk etter hvert med seg advokat Erling Moss på laget. Et helt år jobbet Eide kun med boka, og i 1999 ble ... aldri mer slippes løs. Historien om Fredrik Fasting Torgersen gitt ut på Pax.

De to Tønsberg-advokatene tok etter hvert kontakt med professor i strafferett Ståle Eskeland ved Universitetet i Oslo for å søke råd.

– Jeg skjønte fort at om de i det hele tatt skulle ha en mulighet til å lykkes, ville de trenge flere ressurser. Derfor tok jeg initiativ til en rådgivergruppe som besto av Moss, professor Anders Bratholm og meg selv, sier Eskeland.

Etter hvert tok Moss over som advokat for Torgersen, og Eskeland fikk en utrederfunksjon.

– Jeg hørte om Torgersen-saken allerede som 15-åring i 1958 og senere på midten av 1970-tallet. Jeg visste at mye var omstridt, og jeg var nysgjerrig på om det var mulig å komme til bunns i dette, forteller Eskeland.

– Men etter hvert oppdaget jeg jo at det ikke bare var enkeltstående feil, men at alt var feil!

Etter å ha sett nærmere på bevisene i saken og hvordan rettsaken hadde gått for seg, forstod professoren at dette hadde gått helt galt.

– Da ble jeg virkelig revet med – dette var spennende!

– Men jeg var naiv. Jeg trodde at bare vi kunne påvise og dokumentere det vi mente hadde gått galt, så ville rettssystemet ta konsekvensene av det og ta saken opp på nytt. Men der tok jeg grundig feil!

– Men hvorfor har ikke saken blitt gjenopptatt ved de to tidligere gjenopptagelsesbegjæringene?

– Jeg tror vi alle er farget av fordommer som gjør at vi tolker det vi ser i lys av det vi tror. Dessuten handler det om prestisje. En gjenopptakelse vil kaste lange skygger over vårt rettssystem, over både dommere, forskere og sakkyndige. Torgersen-saken er ikke enestående. Den vil, når den blir gjenopptatt, måtte føre til revurdering av mange «etablerte sannheter».

Eskeland mener at vi har for stor tiltro til de sakkyndige, som jo gjerne vil gi et svar når de blir bedt om en vurdering.

– I Torgersen-saken så de sakkyndige det som påtalemyndigheten og de fleste andre forventet at de skulle se. Det er et faktum at de ikke hadde metoder som gjorde det mulig å opphavsbestemme bittmerket, avføringsrestene og fem barnåler. Likevel gjorde de det – og med 100 prosent sikkerhet knyttet de på den måten Torgersen til drapet. Det er skremmende at påtalemyndigheten ikke vil ta konsekvensen av at vi nå vet at de tok feil. Bevisvurdering er i praksis ofte en form for kvalifisert gjetning, sier Eskeland.

– Det gjelder også for sakkyndige, som domstolene i altfor stor grad stoler på. Det er klart at ofte gjettes det riktig, men ikke alltid. Og da kan det gå fryktelig galt, som i Torgersen-saken. Det er et problem at jusstudenter nesten ikke lærer noe om hvor usikre bevis kan være og hvordan man bør resonnere når det gjelder bevisvurdering. Etterutdanningen av jurister i påtalemyndigheten, advokater og dommere er også altfor svak, fremholder Eskeland.

– I det bredere juridiske miljøet eksisterer det mange fordommer om saken som farger deres syn på det arbeidet jeg holder på med. Det finnes fremdeles fagfolk som tviholder på at Torgersen er skyldig, uten enhver faglig dekning, og det er skremmende. En av dem har for eksempel skrevet at tannbittbeviset er like sikkert som et dna-bevis. Slå den!

Men blant kolleggene på institutt for offentlig rett, hvor han er fagansvarlig for strafferett, har han bare møtt velvilje.

– Men det er jo de som tror jeg er på ville veier.

Eskeland har lagt ned tusenvis av timer av sin fritid på saken. I april i fjor ble en samlet fremstilling av bevisene i Torgersen-saken oversendt Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Bak den 541 sider lange utredningen står et akademisk stjerneteam – mange av dem fra Universitetet i Oslo – med Eskeland i spissen.

– Vi har fått utrolig god hjelp fra mange, både norske og utenlandske, vitenskapsmenn. Når de setter seg inn i sider ved saken som de har særlige forutsetninger for å analysere, ser de galskapen, og det gjør at de ikke klarer å forlate den. Det er veldig inspirerende.

– De viktige bevisene som ble ansett som sikre bevis for Torgersens skyld i 1958 – bittbeviset, barnålsbeviset og avføringsbeviset – plukkes fra hverandre i rapporten.

Før jul kom påtalemyndighetene med sine kommentarer. Statsadvokat Anne Katteland fastholder at Torgersen utvilsomt er skyldig, og at det ikke er grunnlag for gjenopptagelse.

– Dette illustrerer godt at rettssystemet ikke tar innover seg at det er begått helt avgjørende feil, mener Eskeland:

– Katteland mener for eksempel at bittbeviset, som i 1958 var hovedbeviset, fremdeles er gyldig, på tross av at alle sakkyndige i dag og den rettsmedisinske kommisjon har uttalt at beviset ikke holder. Også Høyesterett forkastet det under den forrige gjenopptakelsessaken i 2001.

– Hvorfor gjør statsadvokaten dette, tror du?

– Logisk er dette ikke mulig, sukker professoren, og rister oppgitt på hodet.

– Jeg ser bare to muligheter: Enten er hun offer for sine egne og andres fordommer, eller så skriver hun mot bedre vitende. For å komme til at bittbeviset fortsatt er gyldig gjennom rasjonell argumentasjon er umulig, slår han kontant fast.

– Det er heller ikke mulig når det gjelder avføringsbeviset og barnålbeviset.

Statsadvokat Anne Katteland mener Eskelands beskyldninger er sterke:

– Dette er ganske sterke anklager å komme med overfor en statsadvokat. Jeg har gjennomgått saken svært grundig og har helt god samvittighet. Derfor tar jeg meg heller ikke noe nær av Eskelands beskyldninger, for jeg vet at disse anklagene ikke er riktige. Jeg er heller ikke alene om å bli beskyldt for dette. Det er gjennomgående i Eskelands utredning at så å si samtlige personer som har jobbet med denne saken ikke har opptrådt redelig.

I tillegg mener hun Eskeland tar feil:

– Det er dessuten ikke riktig at Høyesterett har forkastet bittbeviset. Høyesteretts kjæremålsutvalg konkluderte i 2001 med at vekten av bittbeviset måtte reduseres, men at det fremdeles trekker i den retning at Torgersen er skyldig. Dessuten ble han jo dømt ut fra en helhetsvurdering. Eskeland fremhever noen få bevis som avgjørende, men under hovedforhandlingene i 1958 forklarte 71 vitner og 19 sakkyndige seg for retten. Samtlige rettsinstanser som har behandlet Torgersen-saken opp gjennom tidene har kommet til samme konklusjon som det jeg har gjort.

Katteland mener rett person er dømt, og synes det er rart at så mange engasjerer seg så sterkt i en sak som hun mener er så klar:

– Det er rart at en professor som Eskeland bruker så mye tid på dette, men så har han vel en gang uttalt at vi to må leve i to forskjellige virkelighetsoppfatninger, og det er det eneste jeg er enig med ham i, sier Katteland.

Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker skal holde høringer om saken i slutten av mars, og i mai-juni kommer trolig beslutningen som avgjør om Torgersen skal få prøvd saken sin på nytt, nesten femti år etter at han ble dømt.

Professor Eskeland gir ikke opp:

– Motivasjonen har gått opp og ned, men mest opp. Særlig etter hvert som motstanden er blitt større. Jeg er blitt mer og mer opptatt av å nedkjempe disse helt urimelige påstandene. Det er skremmende at påtalemyndigheten nekter å forholde seg til at også de ble grovt villedet av de sakkyndige i 1958. Påstandene om at Torgersen er skyldig vil ikke forstumme før saken blir gjenopptatt. Og da må jeg stå løpet ut. Det nytter ikke med noen harelabb. Skulle vi gjøre noe feil, vil det bli brukt i mot oss. Det har vært enormt krevende, men jeg har aldri vært i nærheten av å gi opp.

At snøballen begynte å trille igjen etter å ha stoppet opp etter all oppmerksomheten på 70-tallet, mener Eskeland er takket være Camilla Juell Eide.

– Det sier noe om at det ofte er tilfeldigheter som gjør at en sak blir vekket til live igjen. Og så kan man spørre seg hvorfor Torgersen skal få så masse oppmerksomhet. Det finnes sikkert mange flere som ham, men verden er urettferdig.

– Hvis ikke Camilla Juell Eide hadde skrevet den artikkelen, så hadde saken gått over i historien, med sakkyndigheten som rettssystemets hvite ridder, og Torgersen som den bestialske seksualmorderen som ble tatt og dømt til livsvarig fengsel. Men det kommer ikke til å skje nå, sier Eskeland optimistisk.

Også Torgersen er optimistisk nå:

– Gjenopptagelseskomiteen er nøytral. Det må gå bra. De har jo ikke rota seg inn i dette sånn som påtalemyndighetene har. Jeg trodde ikke mine egne ører da jeg fikk høre hva statsadvokat Katteland svarte på gjenopptagelsesbegjæringen. For dem er trangen til å dekke over for prestisjen skyld så sterk, sier Torgersen.

– Vi kjemper ikke mot bevisene. De har vi nedkjempa. Det som står igjen, det er prestisjen, sier han.

– Vi kan ikke la noe så alvorlig gå i glemmeboka, fortsetter Camilla Juell Eide.

Hun og de fire andre bak nettsiden www.torgersensaken.no startet i høst en underskriftskampanje.

– Også rettssystemet må kunne utvikle seg og kunne ta et oppgjør med fortiden.

Torgersen setter stor pris på all støtten han får fra folk rundt seg. Og spesielt fra Eide:

– Det var jo derfor det starta opp igjen.

Torgersen forteller om første gang de møttes her på Galgeberg Corner for nesten 14 år siden:

– De var veldig sympatiske, og jeg skjønte jo at det i alle fall ikke kunne skade saken. Selv om jeg trodde det bare var vanlig nysgjerrighet.

For det opplever han mye av:

– Noen ganger tenker jeg at jeg skulle hatt en grammofonplate som jeg kunne spilt av hver gang noen spurte meg om saken.

– Er du lei?

– Ja, jeg er lei, men tenk på påtalemyndighetene, da, de er leie, de! ler Torgersen.

– Jeg tror det vil hjelpe det norske folk hvis min sak blir gjenopptatt, sånn at påtalemyndighetene vil vise mer varsomhet i andre saker. Men selv om vi ikke når fram nå heller, så går toget videre.

Eide har heller ikke sluttet å tro på rettssystemet, ikke ennå:

– Men hvis saken aldri blir gjenopptatt, så gjør jeg det. Da jeg først møtte Torgersen, visste jeg ikke noe om jus, men jeg har lært masse, og vært involvert i en del detektivarbeid.

Hun forteller om en gang hun satt å leste i papirene fra saken og kom til å lure på om noen hadde tenkt på dette med nøklene. Offeret hadde nemlig ett nøkkelknippe med to nøkler på, men da hun ble funnet var døren til oppgangen hennes borte.

– Teorien om at han har tatt bare en nøkkel forutsetter at de mener han har drept Rigmor, for deretter å ha løpt til gårdsdøra og sjekket hvem av nøklene som passet til den, for så å ta av denne slik at han kunne komme tilbake og låse seg inn for å tenne på.

Camilla rister oppgitt på hodet:

– Det var mørkt og Torgersen var ikke kjent på åstedet. Hvis han hadde drept henne, hadde han vel bare tatt med seg hele nøkkelknippet, hvis han absolutt hadde tenkt å forlate åstedet for så å komme tilbake?

– Men jeg gir aldri opp! Jeg tror på at det skal gå veien nå, selv om jeg ikke tar noen ting for gitt, sier Eide.

– Torgersen var feil person på feil sted til feil tid, likevel tar han det med humor. Han er en ganske utrolig person, sier professor Eskeland:

– Han er intellektuell og har en utrolig sterk psyke. Han er ikke blitt saken sin, slik mange blir.

Selv om optimismen råder i Torgersens leir, mener statsadvokat Katteland det ikke finnes grunnlag for å gjenoppta saken:

– Ingenting er endret siden 2001. Men om saken likevel blir gjenopptatt, så må vi jo ta det til etterretning, selv om det vil være svært vanskelig å føre saken på nytt. Sentrale vitner og de sakkyndige er døde, og de tekniske bevisene finnes ikke lenger. Jeg tror en gjenopptagelse i praksis vil bety at han blir frifunnet automatisk. Det vil ikke bli noen ny sak.

- Hva skjer hvis gjenopptagelseskomiteen vedtar å *ikke* ta opp igjen saken?

– Det anser jeg som helt utelukket, kommer det fort fra Eskeland,

– Men om det skulle skje, så er gjenopptagelseskomiteen ferdig – da vil de miste enhver tillit. Og da er løpet kjørt for Torgersen.

Eskeland blir stille.

– Da ville det eneste som kunne få han renvasket være at det dukket opp noen som fortalte hvem morderen virkelig var. For det er det noen som vet. Og straffeansvaret er for lengst foreldet, så vedkommende ville ikke kunne straffes, verken morderen, eller de som har holdt sannheten skjult.