STUDENTER FOR FRITT IRAN: Leder Said Tutunchian (foran), Ehsan Tutunchian og Milica Javdan (bak) mener at Universitetet bør avskaffe samarbeidsavtaler de har med Universitetet i Theheran.

– Hent studentene hjem

Studenter for fritt Iran mener det er dobbeltmoralsk av UiO å sende norske studenter til på utveksling til Iran.

Publisert Sist oppdatert
GLEDELIG GJENSYN: På demonstrasjonen i Brussel var også onkelen til medisinstudenten Ashraf som er eksilert i Frankrike. De fleste andre i familien er drept i Iran.

Iran

  • Etter den iranske revolusjonen i Iran i 1979 ble Iran er en konstitusjonell islamsk republikk
  • Siden 1981 har politisk opposisjon vært forbudt
  • 99 prosent av befolkning er muslimer. Den største delen er sjia-muslimer og en mindre del er sunni-muslimer.
  • Amnesty International rapporterte i 2003 om angrep på ytringsfriheten gjennom arrestasjoner av studenter, akademikere og journalister. Årsrapporten forteller også om bruk av tortur og henrettelser av politiske fanger. Minst 113 mennesker, blant dem seks kvinner, ble henrettet i 2003. Mange av henrettelsene foregikk offentlig.
  • Det iranske nasjonale motstandsrådet (NCRI) er en demokratisk og politisk organisasjon som samtidig inneholder flere etniske og religiøse minoriteter. Den største politiske fløyen i NCRI er den iranske motstandsorganisasjonen Folkets Mojahedin som står på EUs terrorliste, men ikke FN sin.
  • Kilder: Kommunal- og regionaldepartementet og Amnesty International

– Er ikke det Gran Place? spør Ashraf Pakzad og ser ut av vinduet idet bussen passerer et av de flotteste middelalderkvartalene i Europa.

Bussen har kjørt i over et døgn for å frakte en gruppe av et trettitals eksiliranere og nordmenn fra Norge til Brussel.

Belgias hovedstad huser ofte EU-toppmøter. Men i dag står blant annet Europas forhold til Iran på sakslista. Utenfor EUs hovedkvartal skal eksiliranere og andre demonstranter møtes for å markere avsky mot Irans atomplaner, og samtidig kreve at den iranske motstandsbevegelsen Folkets mojahedin blir fjernet fra EUs såkalte terrorliste.

– Jeg kan aldri reise til Iran – det er å risikere fengsel og tortur. Agenter og spioner fra regimet vil være her og følge med på oss, det vet vi som er med i motstandsorganisasjoner og demonstrasjoner som denne, sier nitten år gamle Ashraf, medisinstudent ved Universitetet i Bergen.

Likt med 14.000 andre eksiliranere er hun bosatt i Norge.

Ashraf snur seg rundt i bussen. En norsk aktivist spiller gitar og synger en gammel norsk solidaritetssang. Noen synger med, de fleste prater og kan ikke teksten.

– Det er litt rart å sitte her, det slår meg hver gang jeg er med – at dette er ikke én samlet venstreintellektuell gruppe – vi er forskjellige mennesker, med ulik bakgrunn og religioner. Men vi er alle mot det eksisterende regimet i Iran, og det er først og fremst det vi har felles.

Ashraf forteller at begge foreldrene var aktive i Folkets mojahedin og ble drept da hun var to år. Derfor har hun vokst opp hos et iransk ektepar, som måtte flytte til Norge fordi de også er med i motstandsbevegelsen. Men til Brussel kommer en biologisk onkel.

Et par timer senere står Ashraf og tripper ved scenekanten der appellene holdes. De fleste kjenner hverandre – noen fra motstandsorganisasjoner og demonstrasjoner som denne, andre har sittet i fengsel sammen. Flere politikere og menneskerettighetsforkjempere fra Europa og USA holder appeller til høy jubel fra de 35.000 som er møtt opp.

Onkelen har kommet bort til Ashraf, og de to blir stående lenge å prate. Den eldre er tydelig beveget over å se henne, og forteller at det ikke finnes andre enn Ashraf i live i hans familie. Han lever selv i eksil i Frankrike.

Så vises Maryam Rajavi, leder i Det nasjonale motstandsrådet i Iran (NCRI) over satellitten.

«Dere er den iranske nasjonens stemme, som har holdt demokrati og frihetenes banner hevet i ansiktet til det krigerske prestestyret i Iran.»

Tusener av mennesker roper navnet til Maryam Rajavi. Den populære lederen må holde tale via satellitt av sikkerhetshensyn.

Mellom presse og tilhengere som befinner seg bak scenen står Mohammad Mohaddessin, leder for utenrikskomiteen i NCRI.

TRENGER STUDENTENES HJELP: -- I Iran er 120 000 drept på politisk bakgrunn siden 1979, mange av disse er studenter. De iranske studentenes arbeid er utrolig viktig for frigjøringsprosessen i Iran, sier Mohammad Mohaddessin, leder for utenrikskomiteen i NCRI. (FOTO: JONATHAN SANTOS)

– I Iran er 120 000 drept på politisk bakgrunn siden 1979, mange av disse er studenter. De iranske studentenes arbeid er utrolig viktig for frigjøringsprosessen i Iran, sier Mohammad Mohaddessin, leder for utenrikskomiteen i NCRI.

– På hvilke måter mener du at norske studenter kan hjelpe?

– Vi tror at Norge kan åpne vei for den internasjonale standarden ved å formelt og politisk innføre sanksjoner. I den sammenhengen kan norske studenter protestere for at de norske oljeselskapene Statoil og Hydro trekkes ut av Iran. Et rikt land som Norge trenger ikke være der, og denne oljen er ikke for det iranske folk, den er med å støtte eksporten av terrorisme, Mohaddessin

– Norge var forløper for boikott av apartheidregimet i Sør-Afrika på 1970-tallet – hvorfor skal de ikke reagere nå? spør Mohaddessin før han blir oppdaget av en australsk radiostasjon. .

Når de norske demonstrantene setter seg i bussen for å reise hjem pågår fortsatt EU-toppmøtet i Brussel, og for Ashfrad er det snart eksamen.

Milica Javdan er student ved Universitetet i Oslo (UiO). Hun kom til Norge gjennom Sverige, sammen med broren, men uten foreldrene, da hun var åtte år. De fleste i familien til Milica lever også i eksil, men en bestemor bor fortsatt i Iran.

– Når jeg ringer bestemoren min, risikerer hun at politiet avlytter telefonen hennes for at det skal lekke informasjon om moren eller broren min som jobber for iranske Folkets mojahedin. Derfor spør hun bare om hvordan det går med studiene, og aldri om hvordan jeg faktisk har det, og nevner ingen andre i familien. Hun er jo livredd for å hva de skal arrestere henne, slik de har gjort før, forteller Milica.

At hun endte opp i Norge er tilfeldig. I dag studerer Milica statsvitenskap og har sammen med to andre eksiliranerne, brødrene Ehsan og Said Tutunchian, dannet studentorganisasjonen Studenter for fritt Iran (SFI).

SFI ble dannet i kjølvannet av at den tidligere studentorganisasjonen Iranic Student Organization og som ikke hadde et politisk standpunkt til regimet i Iran. En del av medlemmene var iranske utvekslingsstudenter – og ifølge SFI ville de risikert å bli kastet i fengsel når de vendte hjem hvis de viste politisk aktivitet i Norge.

– En sekulær iransk stat som tillater politisk opposisjon og med reelle valg med FN-observatører, er de viktigste kravene våre, forklarer Ehsan, som studerer odontologi.

Han understreker at SFI er en studentorganisasjon for alle som er i mot regimet i Iran, uansett bakgrunn, religion, opprinnelse eller politisk bakgrunn.

Som barn satt Ehsan og Said fengslet fordi begge foreldrene – sammen med resten av slekten – ble arrestert for politisk opposisjon. Ehsan lærte å gå og snakke i fengsel. Said var eldre og husker mer. Han forteller at fangene ble torturert. Da moren ble sluppet fri, var hun invalid for livet.

– Vi kom hit på bakgrunn av at vi er flyktninger – og at Norge velger å samarbeide med Iran gjennom Statoil og andre selskaper er dobbelmoralsk, sier Said.

Han mener situasjonen i Iran ikke er bedre i dag.

– Forrige president i Iran, Mohammad Khatami, jobbet mye med å skape et nytt image overfor Vesten – for å gjøre Iran mer spiselig overfor Vesten. Dette kjøper også Norge, gjennom å opprettholde norske oljeselskaper i landet og gjennom den informasjonen media gir, sier Milica.

– Det er absurd at Norge kan være med på å støtte det iranske regimet – som FN har dømt for brudd på menneskerettighetene 52 ganger, fortsetter Ehsan.

- Når TV2 velger å sende Gutta på tur til Iran for å stå på ski, så gir det signaler om at vi kan ofre den iranske friheten Ehsan Tutunchian (23), eksiliraner og student

– Når TV2 velger å sende Gutta på tur til Iran for å stå på ski, så gir det signaler om at vi kan ofre denne friheten, så lenge presentasjonen av Iran er spiselig overfor norske medier og det norske folk.

De tre stoler heller ikke på framstillingene som UiOs professorer gir om Iran.

– Mange signaler jeg får gjør at jeg lurer på hvor UiO-professorene får opplysningene sine fra. UiOs Midtøsteneksperter baserer seg først og fremst på tall og fakta hentet fra regimet selv, mener Milica.

Said poengterer at hvis de hadde basert seg på reell fakta og kritisert regimet mer, så hadde de ikke lenger vært trygge i Iran. Studenter for fritt Iran baserer sin kritikk først og fremst på opplysninger de får fra studenter i Iran.

– Alt samarbeid som UiO har med Iran bør avskaffes. Det er samarbeid som er kommet til gjennom den iranske ambassaden – det vil si det iranske regimet. Og slik blir UiO med på å legitimere medienes framstilling av dagens Iran.

UiO har siden 2003 hatt en samarbeidsavtale med Universitetet i Teheran. Initiativtaker for avtalen er førsteamanuensis Bjørn Olav Utvik som er koordinator for Midtøsten- og Afrika-studiene ved Universitetet.

– Det er klart at regimet i Iran undertrykker politisk opposisjon og kvinner. Men generelt når det gjelder bruk av sanksjoner så må det være en bred folkelig opposisjon i landet som ønsker dette selv. Opposisjonen i Iran har vært mer opptatt av å åpne seg mot utlandet, mener Utvik.

– Samarbeidsavtalen med Teheran gjør det dessuten mulig for oss å ha en akademisk base i Iran. I motsetning til en økonomisk boikott, så vil en akademisk boikott isolere det intellektuelle livet i Iran. Derfor er denne avtalen viktig.

Utvik forteller at han selv har holdt åpen forelesning ved Universitetet i Teheran om demokrati, hvor han sa nøyaktig hva han mente. På spørsmål om han tror han er mer beskyttet som professor fra UiO, så svarer han nei, men tilføyer at utlendinger generelt alltid er mer beskyttet i Iran.

– Hvordan vet du – i et land som Iran der politisk opposisjon ikke er tillatt – at du kan stole på kildene dine?

– Det vil alltid være begrensninger i forhold til hvem man snakker med, når man studerer samfunn som ikke er demokratiske.

Utvik mener man i denne sammenhengen må man tenke på hva man er med å legitimere – og ikke legitimere.

– Problemet er at det finnes andre land enn Iran som ikke tillatter opposisjons, som for eksempel Egypt eller Tunisia, og skal man velge, slik motstandsbevegelsen har en tendens til å gjøre, at alt er iscenesatt fra regimet selv. Da bortforklarer en samtidig de positive forandringene som har skjedd i Iran siden 1980-tallet, avslutter Utvik.

Powered by Labrador CMS