Han er dårlig på prosess. Han er sykt bra på flislegging. Han er ny kunnskapsminister.

2005-12-07

- Det må æ si. Der e æ jævli go. Æ har en egen nisje som hete «flis og bad».

Det er lørdag og klokka er halv fem. En av Norges for tiden mest omdiskuterte menn er fortsatt på jobb. Kanskje er det godt å snakke om flislegging etter uker med budsjettforhandlinger. Da han jobbet på Wennerbergs Trykkeri, var han avbildet i en brosjyre, smilende og svart, bøyd over trykkpressa, og sitert på: «Det spiller ingen rolle om jeg jobber 8, 10 eller 12 timer, så lenge kunden blir fornøyd!» - 8-timersdag har æ ikke hatt på det æ kan minnes. Men æ e ikke sliten.

Han påstår til og med at dagene som minister ikke var så tunge som han hadde fryktet.

- Men jeg ser at det tetter seg til. Jeg ser jo det.

- Var du godt nok forberedt?

- Ja.

Svaret kommer umiddelbart.

- Var det ikke noe som skremte deg?

- Nei.

Igjen kommer svaret umiddelbart.

- Nei, jeg var ikke skremt. Men ydmyk, det vil jeg nok kanskje si at jeg var. Usikker.

Det er ikke mye usikkerhet i fremtoningen til mannen på andre siden av bordet nå. Stemmen har pondus. Djupedal har vært i politikken siden han var 16 år, og det var et nytt kapittel i livet hans å få oppfylt ønsket om å bli minister. Et ønske han hadde båret på lenge.

- Jeg kjente det sterkest da vi var ferdige med forhandlingene på Soria Moria. Vi hadde spist middag sammen, og jeg var klar over at det sto masse journalister utenfor døra når jeg kom ut. Da visste jeg at nå blar jeg et blad i boka mi, og de sidene som står foran, de er blanke. Jeg tenkte at nå klarer jeg ikke lenger å forutse framtida mi.

Så trekker han blygt på smilet.

- Æ visst æ kom til å bli minister. Men det kunn æ ikke si til nånn, selvfølgelig.

Han ser med ett ertende bort på nabobordet. Historie på vei:

- Det var så morsomt, for Bjarne Håkon Hansen sin sønn og min sønn er bestevenner. Vi stod i oppgangen, jeg skulle hente sønnen min. Da spør jeg: «Har Jens ringt?» «Ja, Jens har ringt», sier Bjarne Håkon. «Faen, han har ikke ringt til meg enda», sier jeg, og akkurat da ringer telefonen. Ukjent nummer, så jeg skjønte: Det er Jens, og sa: «Nei, du svarer for meg, du, Bjarne Håkon!» Så ga jeg telefonen til Bjarne Håkon: «Øystein sier ja.» Ha ha ha! Da ble han litt forvirra, statsministeren.

Et strålende humør er tilsynelatende beholdt etter den harde medfarten han har fått i media i hvetebrødsdagene som statsråd. Men det kan virke ironisk at han som minister for all opplæring og forskning i Norge ikke har noen høyere utdanning enn videregående yrkeslinje, og har jobbet som trykker, vaktmester og assistent i helsevesenet. Djupedal selv mener han har det beste av to verdener:

- Jeg har en praktisk utdanning og et praktisk yrke med mye ulik kunnskap og kompetanse, samtidig som jeg kommer fra en akademisk familie. Kompetanse og kunnskap er ikke bare en karakter på et brev eller et diplom, det er så uendelig mye mer. Jeg tror veldig mange vil mene det er fornuftig at ikke en bonde styrer landbrukspolitikken eller en lærer styrer utdanningspolitikken. Jeg kunne blitt en god akademiker, men jeg er alt for utålmodig og rastløs av person. Å jobbe på trykkeri passet meg godt. Man produserer ting fort og ser resultatet av det du gjør.

Han fortsetter i fullt alvor:

- Jeg er ikke god på prosess. Jeg er dårlig på prosess. Jeg har lært meg å bli god, men jeg er ikke egentlig god. Jeg er alt for utålmodig til å holde på med prosess.

Utålmodig er han også etter å treffe familien sin. Etter lange dager dyrker han tiden han har til overs med sine nærmeste, og omtales som en familiemann, både av tidligere kolleger og av kona. Fredagskvelden er ensbetydende med forkle.

- Jeg lager mat hjemme hos oss når jeg kan. Ukas høydepunkt er pappas pizza. Hver fredag lager jeg pizza til mine barn og deres venner. Da tar vi voksne et glass rødvin eller to, stuper ned i sofaen og sovner midt under Nytt på nytt, antakelig. Men pappas pizza - den henger høyt.

Djupedal blir myk i stemmen.

- «Verdens beste pizza», som mine barn sier. Det er veldig morsomt, for de er ikke glad i hvitløk, sier de. Men de vet ikke at pappas pizza består av hvitløk og urter, hah!

Elise er 17 år, Einar er 15. Attpåklatten Håkon er 6 år. Djupedal snakker om dem i lune ordelag. En stolt far.

- Min eldste sønn og jeg bruker mye tid på leksene sammen. Han er som meg. Han er litt lat. Som gutter gjerne er når de går på ungdomsskolen. Jeg var lat på ungdomsskolen. Jeg var lat senere og, forresten.

Yngstesønnen Håkon begynte i førsteklasse nå i høst.

- Det er jo et uendelig privilegium å se et barns hode fylles med kunnskap.

Djupedal begynner å le lavt.

- Han kommer hjem og har lært seg a-bokstaven, ikke sant? «Pappa, jeg har lært om A!!» Det er en stor glede i livet mitt å få lov til å være med på det.

Men den myke familiefaren kan også være hard mot meningsmotstanderne sine. Man kunne kanskje tro det var spill for galleriet, for kona hans mener han er som et egg: et tynt men hardt skall utenpå, og mye bløtt inni. Og sentimental, som ikke klarer å holde taler til de han er glad i uten å begynne å gråte.

- Jeg finnes ikke tøff i trynet, sier han bombastisk.

- En grunn til at jeg ikke ser så mye film, er at jeg røres så sterkt at jeg ikke orker. Jeg tåler ikke å se vold og faenskap, og er de slemme mot barn, så må jeg bare gå.

Kona hans gir han også godt skussmål som trubadur, men da mener ministeren kledelig beskjedent at det nok er å ta hardt i.

- Siste gang jeg opptrådte offentlig var på et julebord for SV. Jeg og tre andre hadde laget «Øystein og grabbarna». Jentene sto foran scenen med lighter, vet du! Kristin Halvorsen i første rekke med lighter, ikke sant?

Han klukkler.

Jo, vi ser det for oss. Det var Knocking On Heavens Door, det var The River. Men Djupedal mener alvor:

- Uten musikk så blir livet bare en eksistens. Det er livets mening og krydder.

Det er ikke bare musikk som er alvor.

- Jeg har hatt mange vendepunkt i livet. Jeg er fremdeles usikker på hva jeg skal bli når jeg bli stor. Det å bli far og det å komme på Stortinget var sterke vendepunkt. Og da jeg ble skilt.

Djupedal tier.

- Og da jeg traff min nåværende kone. Det var et veldig vendepunkt.

Kunnskapsminister, far og elsker. Det er jo tre ting på en gang, og to familier er nødvendigvis på to forskjellige steder. Djupedal blir igjen stille. Han tømmer kaffekoppen og fester blikket i bunnen av den. Sier at Oslo er en grei by. Sier at Oslo i stigende grad er en grei by.

- Men kammeratan mine e i Trondheim. Hjertet mitt e i Trondheim.

Pause.

- Og dattera mi e i Trondheim.

Hedvig M. Thomassen • Silje Eide (foto)