Rektor mener en professor ved Universitetet har brutt etiske retningslinjer for veiledere. En bok professoren utga, omhandlet det samme som doktorgradsstudenten ville skrive avhandling om.

OVERLAPPENDE: Innholdet i boken professoren utga, lå så nært opptil temaet for doktorgradsstudentens avhandling at studenten får utvidet stipend for å gjøre om avhandlingen.
FOTO: Kristian Ridder-Nielsen

Vinteren 2003 får en doktorgradsstudent ved Universitetet i Oslo en bok i posten. Boka er skrevet av veilederen hans. Han mener at boka overlapper i stor grad med det doktorgradsprosjektet han selv ennå ikke har rukket å fullføre. Han søkte i 1996 om et halvt års forlengelse av doktorgradsstipendet, men fikk avslag, og har siden jobbet med andre prosjekter innenfor sitt fagområde.

Han sender et brev til fakultetet hvor han forteller hva han mener om boka. Han stiller spørsmål om det vil være mulig for ham å disputere på avhandlingen sin når resultatene allerede er publisert i en annen bok. Én uke senere kommer svarbrevet hvor han blir bedt om å presisere påstandene.

På bakgrunn av presiseringene til doktorgradsstudenten beslutter Universitetet å tilkalle professorer fra tre andre skandinaviske universiteter til å sitte i en vurderingskomité. Deres oppgave skal være å uttale seg om eventuelle likheter mellom de to forskningsprosjektene, og om det finnes grunn til å tro at det har forekommet noen form for akademisk uredelighet.

På den andre siden av konflikten sitter professoren som har veiledet doktorgradsstudenten. Han blir rasende over det han anser for å være falske, grove og injurierende anklager. Professoren mener at boka han har gitt ut er en naturlig forlengelse av forskning han har holdt på med hele sitt yrkesaktive liv, og at det er doktorgradsstudenten som tråkker i hans bed.

Han skriver flere brev til Universitetet hvor han forsvarer sin sak. Etter at vurderingskomiteen kommer med sin uttalelse, sender universitetsrektor Arild Underdal en tjenestelig tilrettevisning (se faktaboks) til professoren hvor han blant annet skriver at det ikke kan bevises at det har forekommet en bevisst og utilbørlig bruk av andres forskingsarbeid, eller såkalt akademisk tyveri. Han skriver også at det ikke har vært snakk om noen direkte tekstlig likhet – plagiat.

Konklusjonen fra rektor er likevel at innholdet boken professoren har gitt ut er så tett opp mot doktorgradsstudentens prosjektplan og det foreløpige manuskriptet fra 1996 at professoren burde ha avklart det faglige forholdet med doktorgradsstudenten før boka ble gitt ut.

Underdal skriver videre at professoren har brutt de etiske retningslinjene for veiledere og derved krenket sine tjenesteplikter ved Universitetet. Doktorgradsstudenten blir på sin side tildelt et stipend fra fakultetet slik at han kan skrive om avhandlingen sin.

Universitas har valgt å følge ønsket fra både doktorgradsstipendiaten og professoren om å anonymisere partene i konflikten.

Doktorgradsstudenten karakteriserer Universitetets opptreden som ryddig.

– Det har vært viktig å få støtte fra fagmiljøet. Reaksjonene har vært unisone og sterke, og har vekslet mellom vantro og sinne, sier han.

Han ønsker ikke å kommentere Universitetets saksbehandling i detalj, men sier at han frykter at resultatet av denne saken kan bli at folk må holde kortene tettere til brystet når de forsker, og det kan gå ut over den akademiske friheten.

– Det å utnytte andres arbeid til egen vinning er noe av det mest destruktive man kan gjøre innenfor akademia, spesielt når forholdet er asymmetrisk, for eksempel mellom veileder og doktorkandidat. I verste fall kan man ødelegge en hel forskerkarriere. Arbeidskapasiteten til en som blir utsatt for slikt blir betydelig nedsatt, sier han.

Han mener at mørketallene når det gjelder akademisk uredelighet er store.

– Saker av denne typen vil ofte ikke komme frem, fordi det er forbundet med så mye skam og skyldfølelse, særlig for unge akademikere som er i startgropa av noe de tror er en akademisk karriere, sier han.

Doktorgradsstudenten sier at han aldri har anklaget sin tidligere veileder for plagiat.

– Det finnes mange former for akademisk uredelighet, blant annet direkte plagiat, å utgi andres resultater som sine egne og å overta andres resultater før vedkommende har fått publisert dem selv. Sistnevnte er hva som har skjedd i dette tilfellet, sier han.

Han vil ikke svare på om han mener at Universitet burde ha avskjediget professoren.

– Prinsipielt sett er det bra at forskere som driver med uhederlig arbeid forsvinner fra sine akademiske posisjoner, sier han.

– Akademisk justismord

– Bedømmelseskomitéen fikk hans versjon én måned før min redegjørelse. Mitt svar fikk de én dag før de skulle møtes. Det bryter med prinsippet om at komiteen skal ha like lang tid til å vurdere alle parters fremstillinger. Det er ikke balansert saksbehandling, mener han.

Videre sier professoren at han allerede før doktorgradsstudenten startet sitt prosjekt hadde skrevet en avhandling som allerede dekker halvparten av temaet for professorens bok, som han på som en videreføring av sitt eget prosjekt.

– Som doktorgradsstudent kom han aldri for å få veiledning, og har ikke kommet senere heller. Dermed har jeg aldri sett manuskriptdeler, bortsett fra da han kom til meg en times tid for å få et anbefalingsbrev. Etter det tok han manuset med seg, sier han.

– Mener du at doktorgradsstudenten har misforstått sitt eget avhandlingsprosjekt?

– Jeg har gitt detaljerte kommentarer til hans prosjektbeskrivelse, og har påvist at det aldri har vært meningen at han skulle skrive det prosjektet han nå sier at han skulle skrive, sier professoren, som har sagt opp sin stilling ved Universitetet i Oslo i protest mot saksbehandlingen.

– Til sist er det uheldig at den ubalanserte måten bedømmelseskomiteen ble nedsatt på gir legitim anledning til å reise spørsmål om motivene til de som nedsatte komiteen, sier han.

Både rektor Arild Underdal og dekanen ved fakultetet anser saken som en ferdigbehandlet personalsak, og ingen av dem vil derfor uttale seg om detaljer i saken.

– Det som er viktig i denne saken er de prinsipielle spørsmålene når det gjelder forholdet mellom veileder og doktorkandidat. Når fakultetet mener at det er grunnlag for å ta opp denne typen saker, gjør vi det umiddelbart, sier dekanen.

Han vil ikke kommentere professorens uttalelser utover på noen annen måte enn at de får stå for hans egen regning.

– Det eksisterer etiske retningslinjer for forholdet mellom veileder og doktorkandidat, og jeg håper de er tilstrekkelig klare, sier dekanen.

Uredelighetslov på trappene

Utdannings– og forskningsdepartementet (UFD) har et notat ute på høring som foreslår et nasjonalt system for behandling av uredelighet i forskning. Et av tiltakene er å opprette et nasjonalt uredelighetsutvalg. Det mener leder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) Ragnvald Kalleberg mener at det er behov for.

– Ikke fordi det er så mange alvorlige uredelighetssaker, vi har nesten ingen saker av denne typen til behandling hos oss. Men slike saker er alvorlige og bør behandles skikkelig, primært i forskningsmiljøene selv, men noen ganger i et nasjonalt utvalg. Man må ta hensyn både til anklager og den som anklages. Det er alvorlig å få en beskylding om uredelighet mot seg. Flere ganger har det vist seg at påstander om uredelighet ikke stemmer, sier Kalleberg.

Han påpeker at det foreslåtte uredelighetsutvalget skal bare arbeide med særlig alvorlige enkeltsaker, som forfalskning av data og plagiat.

– Tre nasjonale forskningsetiske komitéer skal ha en forebyggende rolle på dette feltet og det er en fornuftig arbeidsdeling, mener Kalleberg.