Ikke siden høstens siste jakttur har jeg sett ham sint. Jeg hadde forsiktig nærmet meg den skjelvende mannen som ble berørt av haglemunningen som var siktet inn like over ørene. Pekefingeren krummet kritthvit rundt avtrekkeren i et grep så hardt at knoklene syntes gjennom huden.

– Ikke kom nærmere, hadde han brølt. Først sterkt og øredøvende, senere med lav og bedende stemme til jeg stod med hånden på skjeftet og varsomt løftet våpenet ut av de ristende fingrene. Han hadde stått igjen med munnen halvveis åpen og tårer i øyenkroken.

Nå står han slik igjen. Han svaier og peker på meg i det jeg rolig reiser meg fra benken der jeg har ligget og sovet. Hånden min er på revolverskjeftet. – Ditt svin, klynker han frem. Sakte nærmer han seg fra min høyre side. – Ditt helvetes svin. Han hveser ordene frem så spyttet treffer meg i ansiktet.

Kroppen er kraftig fremoverbøyd. Det er like før han faller fremover på den skitne betongen. Øynene er blodskutte. Kraftige skjelvinger går gjennom kroppen.

I øyeblikket han snur seg, reiser jeg meg og sikter mellom skulderbladene.

Vi hadde studert sosialøkonomi på Blindern 1952–58. En periode var jeg redaktør for Universitas mens Hans var redaktør for Filologen. Det ble mange og lange diskusjoner over halvliterne på Chateau Neuf. En gang endte det med håndgemeng, blødende neser og overnatting på glattcelle.

Tiden med studentnyheter, politiske debatter og eksamener fløy forbi, spekket med fylleslag og damer. Vi ble ferdig med studiene, forlot studentmiljøet og jeg fikk jobb i min svigerfars firma.

Han jobbet som journalist, rapporterte fra Vietnam og ble etter hvert en kjent kommentator i de store riksavisene. Jeg så ansiktet hans avbildet, skjeggete med ville øyne og bustete hår.

Selv este jeg ut til å bli en omfangsrik, rødmusset fembarnsfar, gift med en rik og sterkt overvektig kvinne. Når hun kom til meg der jeg satt med hånden godt festet rundt pjolterglasset og blikket stivt festet på skjermen, lettet på skjørtet og kysset meg med en rødvinsdunstende munn, fikk jeg lyst til å slenge de muskelløse beina mine ut etter henne. Da hun en dag døde av hjertestans, var jeg glad til. Barna hadde forlatt redet, jeg solgte huset, sa opp jobben og flyttet på landet.

Jeg kjøpte en gård og begynte med oppdrett av høner. Uerfaren som jeg var, gikk hele driften ganske raskt til dunders. (mener du ”ad undas”? ellers kan du fint si at den ”gikk dukken”) Jeg spiste hønene, pakket sekken, la gården ut for salg og vendte nesa mot byen. Jeg hadde ikke sett Hans på mange år og ante ikke hvor han var blitt av og hva han bedrev. Årene på landet i et hus bevisst fritt for aviser, TV og radio, hadde gitt et dypt søkk i allmennkunnskapen.

Det var fem måneder siden han forsvant. Jeg trålet redaksjonene i Akersgata, men ingen visste hvor han var blitt av. Hans hadde vært en drukkenbolt. Slo ned redaktøren tre ganger på en uke. Da satte de foten ned. Etter den siste episoden fikk han ikke lenger lov til å jobbe i redaksjonslokalene, men måtte levere sakene sine i døren og gjøre avtaler med fotografene gjennom vinduet i bakgården. Han var sin tids elite, den ypperste av alle journalister, om en kan si det slik, og kunne ikke sies opp.

Jeg lette under hver bro og på hver benk. Det var slik jeg fant ham, under en presenning med hodet på en pappeske. Han siktet på meg med haglen. Brukte sine siste krefter på å fortelle meg at jeg var slammet som skyllet i land på kapitalismens bølge. En uengasjert sel uten finner, en ryggløs høne med verpefeber.

Jeg fikk ham likevel med på jakt. Stort sett lå vi strekk ut ved et fjellvann og mimret med et godt grep rundt whiskyflasken. Hans hogg hodet av ørreten jeg fisket med øks mot svaberget. Vi visste begge at idyllen var en klisjé.

@illustrasjon:Kim Sølve Madsen