Som man reder

Duften av nystekte toast slår imot oss i det ytterdøra går opp. Så kommer to bikkjer galopperende. «Blir dere til middag», ropes det fra kjøkkenet. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Ingeborg Roberta Dyrhaug (20) bor hjemme.

– Det beste med å bo hjemme er kanskje det magiske kjøleskapet som alltid fyller seg selv, sier Dyrhaug og bestiller te til oss på kjøkkenet.

Vi får bli med opp på pikerommet. Jungelbokplakaten, en liten samedukke og litt alkohol etter et par barnevaktjobber i nabolaget, er bare noe av det pikerommet har å tilby. Hun setter seg i sengen, trekker bena godt opp under seg, og forteller om uttalige planer om å flytte hjemmefra.

– Jeg snakket senest om å flytte ut i våres, men jeg bor her jo enda, flirer hun fornøyd.

Faren til Ingeborg bodde hjemme hos sine foreldre til han var tjuesyv, flyttet ut i tjue år og er nå tilbake i barndomshjemmet igjen.

– Hvor lenge kan man egentlig bli boende hjemme?

– Man kan bo hjemme så lenge det er hyggelig, og flytte ut når det begynner å bli pinlig. Jeg satser på å i det minste være ute innen jeg fyller 35, ler Ingeborg.

– For et år siden synes jeg det var flaut fordi jeg følte meg uselvstendig som fortsatt snyltet på mor og far. I dag har jeg et helt avslappet forhold til det.

For man sparer jo penger på å bo hjemme. Ingeborg har ingen husleie eller strømregning å bekymre seg over, og hun slipper å ta opp studielån.

Men av og til kan det være litt fristende å fly ut av redet.

– Fjernsynet står som regel låst fast på NRK1 og det er mye som blir sagt og glemt både to og tre ganger.

Ingeborg roper ned trappen etter teen.

Foreldrene krever også obligatorisk oppmøte til lange frokoster i helgene, noe som ikke alltid passer så bra etter en tur på byen.

– Det holdt å ha følge med hjem fra byen den ene gangen, for å si det sånn. Det skal ikke så mye til før ting blir litt småpinlig, humrer Ingeborg.

– Hva slags plikter har du hjemme?

– Jeg vil ikke fremstå som en drittunge. Men jeg slipper billig unna. Man har på sett og vis lov til å rote litt når man bor hjemme.

– Welcome to hell!, sier representanten for utbyggerne av Mor Godhjertasvei 23, idet han åpner døren til de tidligere okkupantboligene.

Korridoren er lang, tom og minner om en institusjon. Veggenes fargerike tegninger er de eneste levningene etter de over hundre okkupantene som beslagla det falleferdige huset i et halvt år. Synne Sofie Reksten (20) tar på veggene som for kort tid siden var hennes studenthjem.

– Det er trist. Jeg savner det skikkelig. Det var veldig flott å bo her, det var et fellesskap utenom det vanlige, minnes Synne.

– Jeg var med på okkupasjonen fordi jeg vil sette fokus på Oslos elendige boligsituasjonen.

Synne åpner første dør til høyre. Midt i rommet ligger rester etter et toalett, noen ødelagte klær og flere plankestumper.

– Det er lurt å pakke ned sakene sine før politiet kommer, flirer hun og fikler med neseringen.

Det siste året har Synne okkupert minst fire hus, og i dag bor hun ulovlig sammen med kjæresten sin. Oppskriften på en vellykket husokkupasjon er i følge Synne å finne et tomt hus og sjekke ut planene for huset hos Plan- og bygningsetaten.

– For å bryte seg inn trenger du en kraftig elektrisk drill og verktøyolje, gliser den notoriske husokkupanten.

Så forklarer hun i detalj hvor enkelt det er å bryte opp dører. Men medgir også at livet bak de okkuperte dørene ikke alltid var like festlig. I Mor Godhjertasvei er det ingen som har laget middag til deg når du kommer hjem fra Blindern, men hvis du er sulten kan du komme over gode rester hvis du roter litt i søpla på Bunnpris.

– Husokkupanter lever som rotter. Vi lever av forbrukersamfunnets avfall.

– Man må jobbe for en god husokkupasjon. Ikke alle takler å bo med hundre andre. Vi fikk etter hvert en del interne konflikter.

Det ideelle er i følge Synne å være seks personer som kjenner hverandre godt fra før. Selv har hun verken bodd alene eller lovelig etter at hun flyttet hjemmefra.

– Verken mamma eller pappa synes det er spesielt lurt. Mamma nektet å komme på besøk i begynnelsen fordi hun ikke ville bli sett i et okkupert hus. De fleste studiekameratene mine synes jeg er helt gæren, ler Reksten.

– Det er fint å okkupere, men man blir litt lei av å flytte seng, klær og diverse eiendeler hele tiden.

Det er tidlig søndag morgen, og ved Sognsvann er det smekkfullt av smilende turmennesker. Alexa Kristin Camire (21) følger hovedstien fra Sognsvann et stykke, tar til høyre opp en mindre offentlig sti, og bryter etter hvert ut av stien og inn i skogen.

– Her bodde jeg, sier Alexa og roter oppi noen gamle bålrester som trolig er hennes egne.

Alexa har ingen erfaringer med aktivt friluftsliv fra barndommen å vise til, men tok et år på en friluftslivsfolkehøgskole i Alta. Da hun slutta fikk hun beskjed om at det nå var hennes eget ansvar å ta i bruk det hun har lært. Derfor flyttet hun ut i Oslomarka.

– Målet mitt var å lære friluftsliv i praksis. Ingen har tatt meg med på tur før. Jeg er oppvokst i USA, der finnes det ikke et ord for friluftsliv en gang. Friluftsliv er bare for de helt ekstreme.

Alexa overlot lite til tilfeldighetene. Hun ville bo i nærheten av t-banen, stedet skulle være lunt, og det skulle være mulig å fyre opp et bål uten at folk kunne se det fra stien.

– Det var faktisk ikke så vanskelig, nordmenn har en tendens til å skygge unna.

I begynnelsen lå Alexa i Gapahuk, men da snøen la seg for godt, slo hun opp en lavvo i Sørkedalen i stedet. Hun inviterte venner til en heidundranes innflyttingsfest, men glemte å gi beskjed om at hun bodde i skogen.

– Folk stilte opp i sine flotteste festantrekk, forteller hun entusiastisk.

Men Alexa var forbredt og stilte med tepper, ullgensere og ullsokker til gjestene. Nå ransaker hun sekken. Hun har tatt med litt popkorn, men har dessverre glemt fyrstikker.

– Når du bor i skogen må du tenke mye lengre frem i tid enn her og nå.

Likevel savnet hun ikke livet i byen.

– Jeg ble fort ganske god på å improvisere. Jeg har for eksempel kokt pizza Grandiosa i kjele et par ganger.

– Hva slags reaksjoner fikk du på at du flyttet ut i skogen?

– Vennene mine sa, «typisk deg Alexa», mens resten av familien var veldig skeptiske. Jeg synes det er veldig synd at de ikke har tiltro til mine beslutninger.

Alexa mener livet i skogen er perfekt for en liten gruppe studenter. For det kan fort bli ensomt og ganske skummelt å være alene. I alle fall om man er mørkredd som Alexa.

– Jeg jobbet mye med frykten for mørket. Jeg var til tider livredd for hvem som gikk bak meg når jeg kom sent hjem fra byen. Sognsvann omegn har ikke akkurat godt rykte på seg.

Alexa forteller om et kaldt og vått møte med Marka en natt på vei hjem fra byen. Hun orket ikke å dra helt inn til gapahuken og la seg til å sove under nærmest tre. Men pøsregnet tvang henne fort til å ta turen tilbake til byen.

– Jeg følte meg som en uteligger. Sentrum var stengt. Jeg måtte ta t-banen opp og ned for å holde varmen.

Etter ni måneder pakket Alexa ned utstyret sitt, men bare for en liten stund.

– Jeg gleder meg til å fortelle barnebarna mine om livet i skogen.