Sirenenes sang
Kaker, vin og sang. Og piker. Masse piker.
; "FORLOKKENDE:Sirenene smiler, Sirenene synger, Sirenene spiser: leder Charlotte Myhre i grønt, og dirigent Marit Hornstuen t.v. for henne.")
FORLOKKENDE:Sirenene smiler, Sirenene synger, Sirenene spiser: leder Charlotte Myhre i grønt, og dirigent Marit Hornstuen t.v. for henne.
FOTO: Kamran Karimi
I Rikshospitalets ganger er det et hvitt lys som skinner på alle. Gjennom taket kan man se helt til himmelen, og midt i hallen står et flygel. Til høyre ligger kapellet. Og bakenfor flygelet, bakenfor kapellet, der er ikke Gud, hvis det er det du tror. Der er Sirenene.
Kaker, vin og sang. Og piker. Masse piker. Medisinstudentenes jentekor Sirenene har eksistert siden tidlig på 90-tallet, og uten opptaksprøver eller krav til notelesing skulle en tro at dette var mest kaker og vin og lite sang. Tro om igjen.
- De som er med har en variert bakgrunn, derfor må vi finne en balansegang mellom det utfordrende og det lette, forklarer lederen Charlotte Myhre.
- Det eneste vi krever er at du er jente, liker å synge og er blid og sosial.
Til tross for musikalske ujevnheter i koret, er det ikke mye ulyd når disse sirenene setter i gang. Og det er ikke ethvert amatørkor forunt å ha en dirigent med absolutt gehør. Når Marit Hornstuen svinger taktstokken, da blafrer det i legefrakkene, og ut kommer toner fra Carola og Cardigans, afrikanske rytmer som setter dansekramper i kroppen, og taffeljazzlåter svevende fulle av bardisker, rød leppestift og halvtomme whiskeyglass.
- Vi liker å synge mye forskjellig, nesten alt utenom tunge klassiske stykker, forklarer dirigenten.
Sirenene har også en sterk sosial agenda med mottoet «ingen øving uten kake», og årlige konserter.
- Vi liker å lage tekster med legetema til kjente låter, avslører Charlotte lett knisende.
- Helgeturer har også blitt en tradisjon, forrige gang dro vi til Milano.
Og ja, da er det akkurat slik som du frykter og tror - de synger på toget, på fergen, på gata og i restauranten. Og de er stolte av det.
Sirenene er en vital og levende kontrast til stillheten i hallen utenfor øvingsrommet, men i desember åpnes dørene. - Vi pleier å synge julen inn for pasientene. Det er alltid en sterk opplevelse for dem. Og minst like sterkt for oss, legger Charlotte til, med smuler, smil og skravling i bakgrunnen.
