Piker, gubb og fløyprinsesser

I en fredelig gammel bygård på St. Hanshaugen ligger studiehjemmet for piker. Det er slik det alltid har vært siden det ble grunnlagt som en ideell, ikke religiøs stiftelse i 1916 av Norges første kvinnelige professor Kristine Bonnevie. I hvert fall nesten.

Overalt i huset vrimler det av piker. De sitter i de brede vinduskarmene eller farter forbi i de smale vindeltrappene og de lange gangene. De er usminket i joggedress eller vakkert pyntet. Noen lager mat, noen leser bok, andre bare skravler.

– Med så mye østrogen samlet på et sted må det vel være mye baksnakking og mange klikker?

– Nei, ikke noe mer enn andre steder, mener tillitskvinne Kristin Bjugstad (22), og hun får støtte av de andre jentene som bedyrer at de stortrives.

På de forskjellige kjøkkenene er det vasket og rent, med en og annen plante til pynt på bordet. Men der, under en kjøkkenomvisning sitter det en mann lettere henslengt på en stol og gafler i seg middag. Sunniva Amundsen (26) står ved siden av og stråler, for dette er kjæresten hennes Thure.

– Før var det veldig strenge regler i forhold til guttebesøk, men dette har endret seg over årene. Nå kan du ha kjæresten på besøk i inntil en uke, forklarer hovedtillitskvinne på pikehjemmet Ingrid Luise Røhme (26).

– Apropos det, sier Sunniva.

– Jeg lurte på om det går an å gjøre et unntak. Kan Thure få en ekstra nøkkel bare for en kortere periode? Husk han er brannmann og kan komme til nytte, sier hun og ser bort på Ingrid og ler innyndende.

– Da må du skrive skriftlig søknad til meg og sende med hans CV, sånn er reglene, spøker Ingrid.

I virkeligheten må dette tas opp med «kontoret», og Ingrid tror det nok skal la seg gjøre.

I tillegg til en hovedtillitsvalgt har hvert kjøkken på huset en tillitsvalgt, og blant dem velges noen inn i styret.

– Det er som en liten bedrift og mye bedre fellesskap enn på et vanlig studenthjem, forteller Kristin Bjugstad (22). Også hun er tillitskvinne.

– Bestyrerinnen vår, Eldbjørg, er som en ekstramamma for oss alle. Hun setter ut blomster og julepynt, er tilgjengelig for en prat, og hvis noen ikke vasker når de skal, eller ikke tar oppvasken, gir hun dem en skikklig skjennepreken, forteller Ingrid.

I en stikkgate ved Bogstadveien ligger Studenterhjemmet. Det ble startet i 1875, og er prydet med inskripsjonen «Soli deo gloria», «All ære til Gud».

Studenterhjemmet som er eid av Lutherstiftelsen er pikehjemmets motstykke. Her finnes det kun gubb, som gutta kaller seg, med unntak av tre fløyprinsesser. Hovedinngangen leder inn i en stor lobby. Her er det høyt under taket, flotte malerier, en byste og et bibliotek prydet med skinnstoler i mørkt tre, med et flott rundt bord i samme stil. Det er akkurat som å være i et ærbødig gammelt herskapshus. Det er bare det at her bor det studenter.

I de 130 årene hjemmet har eksistert har karene som har bodd her rukket å skape mange tradisjoner som fortsatt holdes ved hevd. Alle gubb er for eksempel pliktet til å være medlem av Solandsforeningen, som er den sosiale foreningen på huset. For fløyprinsessene er det valgfritt.

– Er det som en slags loge, med ritualer og sånn?

Husfar og teologistudent Ivar Bu Larsen (26) og en fersk gubb; Eirik Windsnes (22), ser på hverandre. Nølende nikker Ivar og innrømmer at ferske innflyttere må gjennom et litt skremmende innvielsesrituale.

– Men vi kan ikke gå nærmere inn på hva de går ut på, konstaterer han. Dessuten møtes foreningen hver måned for å diskutere saker. Guttehjemmet har foreninger for absolutt alt: Sport, kveldsbønn, domstol (der gubb kan bli dømt av andre gubb), dusj, brus, kjøkken, kjøleskap, rydding, kortspill, hytte og mer.

Hierarkiet på hjemmet er en viktig del av tilværelsen. Gubben stiger i gradene med ansiennitet. De som har bodd lengst har størst rom, selv om alle betaler det samme, talerett på møter og mange andre fordeler.

– Det er fint å vite at vi kan vente oss flere fordeler etter hvert som vi bor her. Vi forventer at de som flytter inn er villige til å ta del i tradisjonene, og det sosiale på huset. Dette må de gi uttrykk for i søknaden, sier Ivar.

I tillegg prioriteres studenter med profesjonsstudier. Hjemmet har en overvekt av teologistudenter som han selv. Eirik Windsnes (22) fra Trondheim kom i høst og stortrives.

– Det gjør noe med miljøet at så mange gutter bor sammen. Det blir et kameratskap, men jentene mykner opp machokulturen, sier han.

De tre jentene, fløyprinsessene, har egen inngang og bor i hva som tidligere var tjenestepikefløyen. Tidligere hadde gutta som bodde her helpensjon. Forsatt er det felles forkost og kveldsmat, der jentene tradisjonstro må ha kjøkkentjeneste, riktignok mot betaling. For «gubbene» er dette valgfritt.

Silje Wik (23) lager i stand kveldsmaten; brødskiver og pålegg.

– Det hender at noen av de nye gutta trenger å få presisert at vi bor her på lik linje med dem, og ikke er tjenestepiker selv om vi har kjøkkentjeneste, forteller Silje, mens hun sirlig legger skinke og ost på fat slik at det ser delikat ut. Hun må være rask, for snart strømmer guttene til langbordet i spisestua for å få i seg kveldsmat.

Sudenterhjemmet har bare ett kjøkken med en komfyr, men merkelig nok er ikke dette noe problem.

– Det er nok en fordel at det bor så få jenter her, det er sjelden kø på kjøkkenet, forteller Ivar.

Silje synes heller ikke det er noe stort problem. Hun stortrives blant alle gutta, og har dessuten funnet seg kjæreste her.

– Det er veldig sosialt å bo her. Vi blir jo vartet litt opp, og det er gøy, sier Silje og smiler. En gutt på huset stikker hodet inn kjøkkendøra, i det han ser at Silje blir intervjuet roper han:

– Få med at hun er en solstråle.

Silje ler kledelig beskjedent.