Slakter Kvalitetsarkitektene

Selv om de store funkisbyggene på øvre Blindern fremdeles ligger der i monumental majestet, er det mye som endrer seg på innsiden.

– Disse endringene er ledd i en nedbygging av dette universitetet, jeg blir opprørt, sier arkitekturhistoriker, skribent og stipendiat ved Arkitekthøgskolen i Oslo (AHO) Mari Lending.

På nittitallet studerte Lending litteraturvitenskap og idéhistorie ved Blindern. I dag inviterte vi henne tilbake til gamle tomter for å snakke om de mest konkrete endringene i kjølvannet av Kvalitetsreformen.

– Blindern er i utgangspunktet et mesterverk. Her finner vi de siste av den norske modernismens virkelig gode bygg. Se bare på den gjennomgående bruken av naturmaterialer som stein og tre. Se på de store åpne plassene. Dette er arkitektonisk brutalisme i beste positive forstand. Området er et slående eksempel på vellykket, gjennomtenkt senmodernisme, og det er merkelig at man stadig hører folk beklage seg over at Blindern skulle være så stygt og utrivelig, sier arkitekturhistorikeren.

Men så var det innsiden da. Wilhelm Bjerknes Hus var først ut, og høstsemesteret 2003 stod de nye lesesalene på Sophus Bugge og Eilert Sundt ferdige. Deres nye navn er Læringssentre, og spør du hva det er, så svarer nok noen at det er en plass hvor studentene skal finne flest mulig av tjenestene de trenger i en ny studiesituasjon på samme sted.

– Skal dette leses symptomatisk lyser ombyggingen kvalitetsreform lang vei. Dette er en overgang til en studieform preget av veldig mye uro og bevegelse. Idealet er tydeligvis kontorlandskapet, slik vi finner det på Telenors IT-bygg på Fornebu, sier Lending.

På vandringen rundt i HF- og SV-studentenes nye arbeidsplass, lurer hun på når noen vil foreslå at man setter også de fagansatte i kontorlandskap.

– Universitetet er det siste stedet man kan beskytte kontemplative kunnskaps- og erkjennelsesformer. Det er trist å se at dette idealet nå administreres bort på flere nivåer. Fleksibilitet og gjennomsiktighet er ikke alltid et gode, og kan fort bli mantra som virker tvingende. Det er åpenbart at akademisk autonomi krever muligheten til å skjerme seg og sitte i fred, fastslår Lending.

For bare tre år siden stod mange lesesalsplasser tomme på Blindern, og visse tider av dagen var bare tre av ti stoler besatt. Tall fra Teknisk Avdeling ved UiO viser at gjennomstrømningen av studenter har økt betydelig siden innføringen av Kvalitetsreformen. Blindern er endelig befolket.

– Kan det høye oppmøtet være et tegn på at studentene trives bedre i sine nye omgivelser?

– Oppmøtet kan vel også forklares ved at reformen stiller krav til obligatorisk undervisning og møteplikt. Forbedringen her ligger i en bedre utnyttelse av generelle rom for kollokvering, kaffebarer og den slags. Problemene starter ved at generelle funksjoner velter innover i lesesalene der for mange til dels uforenelige funksjoner sammenstilles. Bedre blir det ikke at man ikke har brukt en god arkitekt, men latt en interiørarkitekt herje fritt med tilfeldige påfunn, sier Lending.

Til tross for generell skepsis mener Lending lesesalen på Sophus Bugge fungerer, estetisk sett, men når det kommer til selve funksjonsdelingen, altså blandingen av lesesal, arbeidsbenker for PC og kollokvierom, er det langt færre lovord å hente:

– Hvorfor har interiørarkitekten valgt glassvegger? De lekker jo lyd som bare det, og har ingenting på en lesesal å gjøre. Det samme gjelder klappringen i tastaturene. Flere seksjoner av de gamle leseplassene blir ødelagt av all lyden.

Midt i Læringssentret på SV, mellom kaotiske sittegrupper og dataskjermer i hist og pist, utbryter hun plutselig:

– Dette er opprørende. SV ligner jo en dårlig organisert flyplass! Interiøret ser ut til å være hentet fra den dårlige franske såpeserien som gikk teve for et par år siden.

–

Ehm, du mener Helene og gutta?

– Nettopp! Dette er mislykket arkitektur, og nok et eksempel på et menneskesyn hvor den enkelte skal presses til å bli en del av en fleksibel gruppe. Prosjektunivers som dette får meg til å tenke på barneskoler, ikke et universitet for voksne folk.

Har så arkitektene bak det nyformede UiO innrettet campus som et drivhus for det moderne næringslivsmennesket?

– Teknisk avdeling bestemmer ikke opplegget i Kvalitetsreformen, det er mer et universitetsfaglig spørsmål. Vi tilrettelegger fysisk for å skape et godt læringsmiljø, møteplasser og funksjonelle arealer. Jeg tror også vakre omgivelser fremmer trivsel, og trivsel skaper bedre læringsmiljø, sier Helga Sagsveen, plan- og eiendomssjef ved UiO.

Hun er ikke enig i påstandene om at studieforholdene er blitt dårligere.

– Studentene bør ha mulighet til å skifte mellom aktive arbeidsplasser og stilleplasser. Flere funksjoner i de nye læringssentrene gir studentene mulighet til å styre arbeidshverdagen selv. Det gjelder å tilpasse seg nye tider og en ny virkelighet.

–

Noen mener de nye lesesalene ligner en moderne IT-arbeidsplass. Har dere hentet ideer fra næringslivet?

– De uformelle møteplassene og fleksible funksjonene ligner nok tendenser i næringslivet. Det mest ekstreme er Telenorbygget på Fornebu. Så langt går vi neppe ved UiO, men vi kan for eksempel tenker oss at studentene tilhører et arbeidsområde og har en fleksibel unit til bøkene sine. Da utnytter en arbeidsplassene bedre. Akkurat det er litt etter Telenor-modellen, svarer Sagsveen.

Hun understreker likevel at fleksible løsninger ikke alltid er svaret. Selv om de ansatte på de tradisjonelle instituttene trolig må belage seg på mer prosjektjobbing i fremtiden, er det angivelig ikke planlagt store arkitektoniske omorganiseringer oppover i etasjene.

– Det ville møtt enorm motstand fra mange fagansatte, og det har jeg forståelse for, forsikrer Sagsveen.

Skeptiske universitetsansatte har også Mari Lending forståelse for.

– Stakkars folk, de er blitt jaget rundt i en omorganisering det er vanskelig å se slutten på. Kvalitetsreformen ser ut til å ville dyrke frem en nomadisk arbeidstaker-rolle. Fleksibilitetshegemoniet er rystende!