Kampen mot kunnskapsløsheten.

I 2002 blir en kvinne massevoldtatt i et mottak på Vestlandet. Hun blir gravid og prøver å ta sitt eget liv. Tove Smaadahl fra Krisesentersekretariatet går ut i media med flengende kritikk av Utlendingsdirektoratet (UDI): Voldtektsofre på norske flyktningmottak tør ikke anmelde overgriperne i frykt for mer vold og overgrep. De kjenner ikke rettighetene sine, mottakene gir for dårlig informasjon.

Like etter kommer rwandiske Nelly Umuhozawase (20) og hennes seks måneder gamle sønn Kenny til Norge, med forventinger om et liv. Hennes mann er blitt bortført. Hennes brødre, søstre, foreldre, og flere andre nære familiemedlemmer drept i folkemordet. Nelly og Kenny plasseres på Veumallen flyktningmottak utenfor Fredrikstad.

Livet på vent

Tredje etasje på Veumallen mottak, det flasser maling av veggene, gjennom de lange trange korridorene med små dører som skjuler krydderlukt og en families ni kvadratmeter store hjem. Her bor mennesker med traumatiske opplevelser og store tap tett sammen med lite å foreta seg. To måneder etter at Nelly og Kenny har begynt livet i eksil i Fredrikstad fjerner UDI norskopplæringen til mottaksbeboere uten oppholdstillatelse. Nelly prater fransk. Det gjør ingen på mottaket. I livet på vent rommer dagene turene rundt mottaket og bort til veien, kanskje rundt brakkene som ligger nær mottaksbarnehagen. Langsom rutine, e-posten sjekkes for nyheter hjemmefra, altfor mye tid til å bekymre seg for datteren Kelly på fire som er igjen i Rwanda.

I 2003 kom en unik rapport fra Norsk Folkehjelp om kjønn og sikkerhet i mottak, utarbeidet av studenter fra Humanistisk prosjektsemester. For første gang er livet på flyktningmottak kartlagt. Beboerne forteller om utrygghet, en maktesløshet i forhold til eget liv, frustrasjon og sinne som fører til vold. Ifølge rapporten vil økt informasjon om muligheter og rettigheter i Norge hjelpe flyktningene med å mestre livet på mottak. Norsk Folkehjelp, JURK (Juridisk rådgivning for kvinner) og Juss-Buss går sammen om Asylprosjektet, der jusstudentene skal reise på informasjonsbesøk til norske mottak på østlandsområdet. I mars i år dro Asylprosjektet til Veumallen flyktningmottak. Nelly hadde da bodd der i 18 måneder.

Nye traumer

@txt Flere av flyktningene kommer fra land der kvinners grunnrettigheter er skjøre i møtet med religion. Kulturer som ser kvinnen som mindre verdt, samfunn med rettsløse kvinner.

– Vi informerer om grunnleggende menneskerettigheter og norsk regelverk i forhold til en vid definisjon av vold. Meningen er å sette i gang en tankeprosess, forteller jusstudent og Asylprosjekt- deltaker Ingvild Søyseth (24).

– Samtidig som man skal ha respekt for trosoppfatninger og kulturell praksis er det visse ting vi ikke tillater andre å gjøre mot et menneske. Man har rett til et liv uten vold, rett til å ikke få nye traumer på toppen av de man allerede har pådradd seg før eller under en flukt.

Vold kan forebygges ved at økt kunnskap fungerer som sosial kontroll: Alle vet at alle vet at noe er forbudt. Vet man hvor grensene går er det lettere å verne om seg selv.

– Spekulerer i bemanningen

I 2003 oppsøkte 70 kvinnelige flyktninger med voldshistorier norske krisesentre.

– Vold og overgrep vet vi foregår på alle mottak. Spesielt utsatt er man der de ansatte går hjem om kvelden. Flyktningkvinnene er de mest sårbare i samfunnet. Uten kunnskap om hvor de kan søke hjelp, hvilke rettigheter de har, og uten svar på søknaden om oppholdstillatelse er det vanskelig å forlate en voldelig ektemann og bryte kanskje der eneste nettverket man har i Norge, sier daglig leder ved Krisesentersekretariatet Tove Smaadahl.

To år etter at Smaadahl fikk UDI til å ta selvkritikk på slett informasjonsarbeid, mener hun det fortsatt er tilfeldig og personavhengig hvilken informasjon som gis.

– Asylprosjektet derfor er et særdeles viktig tiltak, sier Smaadahl.

Forutsigbarhet og kunnskap om regelverket skal gi økt trygghet. Representanter for krisesentre og familievernkontor er med på møtene for å dempe terskelen for å oppsøke hjelp. Jusstudentene mener de er tar del i et informasjonsprosjekt som føles veldig humant og viktig å gjøre. Det er også sakssjef i NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere), Rune Berglund Steen enig i.

– På mottakene er det opp til driftsoperatøren å bestemme hva som er gunstig bemanning. Noen mottak presser antall ansatte til det minimale, og informasjonsarbeidet blir da i realiteten svært begrenset. Klart det er viktig av UDI å gi retningslinjer til mottakene for hva beboerne skal informeres om, men det hjelper ikke når det ikke er noen der til å informere, fastslår Berglund Steen.

Festen må vente

Behandlingstiden hos UDI og politi for ordinære asylsøknader er 220 dager. Ved et eventuelt avslag på oppholdstillatelsen tar det nye sju til åtte måneder å behandle anken.

– Disse menneskene har mistet en god slump av livet allerede. Ofte har de levd en ustabil flyktningtilværelse i et annet land i lang tid, før de kommer til et trist liv på vent i mottak, sier Berglund Steen.

Nelly fikk oppholdstillatelse tidlig i år, nå venter hun på å bli tildelt en permanent bostedskommune, slik at Kenny kan vokse opp utenfor Veumalleen.

– Da skal jeg ha stor fest, med musikk og god mat.

Ventingen på festen kan ifølge NOAS ta mellom ett til to år. Ved utgangen av 2003 ventet 2100 mennesker på bosetting. I morgen sjekkes posten. Kanskje får de svar. Om ikke går de kanskje en tur, mens de venter på neste dags post.

JURK (Juridisk rådgivning for kvinner) og Juss-Buss drives av jusstudenter, og gir gratis rettshjelp til kvinner og utsatte grupper.

Asylprosjektet er et samarbeid mellom JURK, Juss-Buss, Norsk Folkehjelp (som driftsoperatør av flere asylmottak i Norge) og Krisesentersekretariatet.

Jusstudentene holder informasjonsmøter med beboere i flyktningmottak om vold og hjelpeinstanser, oppholds- og arbeidstillatelse, ekteskap og skilsmisse, og økonomiske støtteordninger fra staten.