Brutalitetsreformen

Dagens utdanningsinstitusjoner er passiviserende barnehager som spyr ut svake bokormer totalt uforberedt på den virkelige verden. Med mulig unntak av enkelte studieretninger på Idrettshøgskolen er det ingen læresteder i denne publikasjonens nedslagsfelt som vektlegger fysisk fostring, og nærmest ingen som på forsvarlig vis dyrker frem et fornuftig konkurranseinstinkt. Blant medisinerne og deres latente sadistfettere på Geitmyra har de til og med kvittet seg med karakterer, som for virkelig å ta brodden av studiehverdagen.

Studenttilværelsen er demotiverende og uten utfordringer. Vi vet ikke hva vi gjør her, vi vet ikke hvor vi vil, og vi flyter bare rundt i likegladland til Lånekassen kommer på døra og vi aller motvilligst drister oss ut i verden. Vel ute havner vi i A4-jobber, med A4-partnere og A4-barn, får A4-skilsmisse, og humper videre mot en ensom og bitter A4-slutt. Er vi skikkelig dristige, ser vi litt opp til et eller annet papirark med A3-ambisjoner, men noe mer enn todimensjonalt blir det sjelden.

Men det må ikke være sånn. Vi har muligheten til å gjøre studietilværelsen mer meningsfull, mer lærerik. Alt vi trenger å gjøre, er å følge noen trender til deres logiske konsekvens. La oss presse motoren i konkurransesamfunnet til godt over smertegrensen, og se hva som skjer.

For det første: Glem «normalfordeling» og alfabetevaluering. Greit, alle kan ikke være like. Men ikke fornærm studentenes kampånd med eufemismer og byråkrati. Man bygger ikke imperier med rødt limbånd, man bygger dem med blod. La vinnere vinne, og tapere tape. Kutt ut de fremmedgjørende bokstavene, og snakk ærlig. Både arbeidsgivere og studenter fortjener klar tale. Hvis jeg er dum og skriver teite diktanalyser som totalt misforstår hva Arne Garborg egentlig mente, la meg høre det. Hvis Idol-deltakerne tåler det, skal jammen vi kunne ta det med fatning også. Er sensor overbevist om at jeg er Herren Gud trådt ned fra Himmelen for å blottlegge evolusjonsteoriens mest intime hemmeligheter, gjør det samme. Ros og ris i massevis er nøkkelen til seier.

For det andre, og langt viktigere: Gjeninnfør duellen som et bærende prinsipp innen høyere utdanning. Ikke som en halvironisk «Fight Club»-aktig mannsforskningsprimalrealisering av begjær som mangler i en kjedelig tilværelse, men som en tilbakevending til røttene og et steg inn i den nye tid. I senmiddelalderen var studenter blant de få samfunnsgruppene som fikk bære sverd. La oss bringe tilbake det gode gamle for å slippe til det modige nye. Lidenskap, sterke meninger og utveksling av svinebank henger tett sammen. Å legge til rette for dette vil styrke vinnerkulturen, luke ut svake ledd, og til og med kanskje gjøre at folk bare søker seg til et studium når de virkelig brenner for det.

En gjeninnført duellordning vil dessuten være et effektivt supplement til det norske utdanningssystemets nye kvalitetssikringsordninger. Ingen sensor ville fare med harelabb og slurvete rødpenn over en obligatorisk innlevering hvis en feilvurdering måtte forsvares med blankt stål ved soloppgang neste tirsdag. Og alle som har vært på forelesning vet at det finnes professorer som skulle fått forsvare sine overheadfoiler på ærens mark hvis bare samfunnet hadde vært et annet og mer offensivt.

Studentparlamentsvalget ville bli spennende. Anmelderne i Universitas ville passe kjeften sin. Og neste gang Realistforeningen kidnapper Filologisk Forenings ugle, ville kjellermenneskene gjøre opp som menn.

La oss gjenerobre plassen som fremskrittets fortropper. La oss ta den helt ut. La oss gå vekk fra rollen som måpende lam. La oss slåss!