Stålmannen

– Er jeg arrogant?

Medisindekan Stein A. Evensen tar en tenkepause. Ser på meg. Prøver å lese kroppsspråket mitt. Lite aner han om hva jeg har hørt. At jeg har trålet universitetets irrganger på jakt etter studenter og ansatte som har vært i tottene på ham. At jeg har lest gamle aviser som en galning for å finne arge sitater fra opphetede debatter om helsespørsmål. At jeg vet om mannen som avfeide velmente tips om blåskjellspising som «kjerringprat», og tilbrakte det neste døgnet på hyttetoalettet. At jeg vet at samme mann, mannen som sitter foran meg og pønsker, har lest Stalins biografi med stor interesse. Jeg håper han sier nei. Da skal jeg spikre ham til veggen.

– Jeg har en stil som lett kan etterlate et slikt inntrykk. Det har noe med lederfilosofi å gjøre. Men jeg håper folk kan se at jeg kan snu når jeg tar feil.

Og intervjuet tar en annen vending. Evensen har planene klare. Vi skal konversere lett på hans kontor om dette og hint, og så ta drosje ned til Vigelandsparken for en fotosesjon med hans utvalgte rekvisitt: statuen han brukte som logo for sin internasjonale konferanse om prioritering innen helsevesenet, en logo så vellykket at den nå er importert til New Zealand.

Det handler om liv og død. Han er dypt fascinert av spørsmål om prioritering, utarbeidelsen av prinsippene som skal legges til grunn når leger i en situasjon med knappe ressurser skal bestemme hvem som skal og ikke skal motta behandling. Det gnistrer bak de mørke brillene.

– Når jeg holder tale til nyutdannete leger i Aulaen, snakker jeg alltid om sosialt ansvar. Jeg synes det er en uting å gjøre unntak for den som vinner gjennom, har en journalist i familien eller mektige kontakter. Det er ikke lett å holde kjeft om Mehmet-saken. Det er en av ulempene med å være dekanus. Denne skjønne gutten som ser inn i kamera. Selvfølgelig ønsker jeg å hjelpe et ungt menneske med livet foran seg. Men da skal det gjelde for alle.

Evensen er halvveis ute av stolen. Dette er argumenter han har fremført mange ganger før, men han har ikke gått lei. Som leder av Rikshospitalets faggruppe for behandling av søknader om beinmargstransplantasjon, var han regelmessig i konflikt med norske helseministere. Hver gang det var regjeringsskifte, tok det ikke lang tid før kampen var i gang. Når politikere ble emosjonelle, og trakk frem enkeltsakene, sto Evensen beinhardt på prinsippene.

– Jeg samler svære utklippsbøker om feider jeg har hatt i mediene. Min favorittmotstander er Gudmund Hernes. Han er et fyrverkeri, en intellektuell motstander av klasse.

Men selv om Evensen setter pris på en god diskusjon, har det dreid seg om svært alvorlige saker, med høyt press fra alle fronter. Størst inntrykk gjorde konflikten med Werner Christie om myelomatose, eller beinmargskreft. En kollega var dødssyk. Rikshospitalets faggruppe nektet transplantasjon, med det argument at det ikke var sannsynlig at pasienten ville få noe annet ut av det enn de negative bivirkningene.

– Jeg er relativt hardhudet og vant til å slåss, men det var tøft. Da jeg skulle ha et selskap ... nei, kona mi Åsa skulle ha ... altså, vi skulle ha et selskap, kom det et innslag om konflikten på Dagsrevyen. Journalisten hadde dratt ut til et sporskille på jernbanen, og pekte ned de ulike sporene, mens han sa følgende om meg: «Dette er en lege verden har sett før. I Auschwitz. Enten ble du sendt ned det ene sporet, eller ned det andre.» Da gjestene kom, gikk jeg i hagen. Det er den eneste gangen jeg har vært så påvirket at jeg ikke klarte å møte folk.

Jeg penser samtalen over på universitetspolitikk. Han har vært en synlig og frittalende dekan, og det er derfor ikke akkurat vanskelig å tegne en skisse av konflikter han har hatt. Men foreløpig er det ingen professorer som offentlig har kalt ham nazist. Og folk dør ikke av at instituttstrukturen deres omorganiseres. Så mye for mine vel forberedte poengterte spørsmål. Men Evensen kan vel fyre løs noen kraftsalver?

– Noe av det som irriterer meg med UiO er beslutningsvegringen. Det drives for mye utrederi: når svaret endelig er klart, har de fleste for lengst glemt spørsmålet. Tiden for å ta beslutninger er ikke når alle fakta er på bordet. Da er det ofte for sent. Dette er langt på vei mitt credo i lederskap. Å ta feil i ti prosent av tilfellene er bedre enn å vente til man er 99,5 prosent sikker.

Anders Ryssdal har misforstått hva frihet er, mener Evensen. Ryssdal-utvalgets flertallsinnstilling, å fristille universitetene fra staten, innebar ifølge ham snarere en begrensing av en universitetsfrihet staten er den eneste som kan sikre. Medisindekanen er derfor fullstendig på linje med et overveldende UiO-flertall. Men andre synspunkter er mer kontroversielle: han er langt fra sikker på at det er formålstjenlig at universitetsstudier ikke koster noe for enkeltstudentene, og er sterk motstander av all form for øremerking eller kjønnskvotering av vitenskapelige toppstillinger. Disse tingene har fått hans motstandere til å se rødt. Jeg gjør et nytt forsøk. Hater han kvinner, eller?

– Menn har hatt makten til å lage kulturer kvinner ikke finner seg til rette i. Vi må finne en måte å endre disse kulturproblemene på. Men det at kvinner skal få stillinger uten konkurranse på en fair måte, oppfatter jeg som kjønnsdiskriminerende.

Evensen har selv blitt kalt kvinnediskriminerende for disse synspunktene, men han er definitivt ikke fremmed for sterke kvinner. Hans kvinne er hans overmann. Han er svært stolt av sin kone, Åsa Rytter Evensen, og det vet jeg. Ikke bare det, jeg vet om et visst aktmaleri av henne på Annen Etage på Continental som uten unntak uskyldig flettes inn i samtaler over middagsbordet når Medisinsk fakultet inviterer sine utenlandske gjester på middag.

– Hun er en autoritet i mitt liv, ikke bare noen jeg er glad i. Jeg er sjef her på fakultetet, men hun er bydelsoverlege, har spalte i KK, skriver for allmennheten og reiser Norge rundt for å informere folk. Hun har mer autoritet enn hva jeg har.

Sånn har det alltid vært, siden de var femten år og i samme klasse på Oslo katedralskole. Hun var stillferdig og beskjeden, han var «sikkert et ufordragelig beist», men hun klarte likevel å imponere ham. Hva er hemmeligheten?

– Dette vet jeg ikke om du får lov til å skrive, men en ting som fascinerte meg, var at hun regnet fysikk og matematikk like bra som meg. Det hadde jeg aldri opplevd før.

Kurtisen begynte på klassisk skolevis: de sendte lapper til hverandre. Det utartet etter hvert til det medisindekanen litt kokett karakteriserer som «ganske grov flørt». Han husker fortsatt det definerende øyeblikket, en oppsetning av Oscar Braathens «Gategutter».

– Jeg spilte en autoritetsfigur, hun var gategutt. Hun hadde skokrem på nesen, og skulle forklare hvorfor hun hadde mistet noen penger. Hun stakk hånden i den ene lommen. «Høl,» sa hun, og stakk hånden i den andre. «Høl her også.» Da visste jeg at jeg elsket henne.

Siden ble det barn: en øyenlegesønn som har giftet seg og nettopp har kjøpt leilighet, og en dommerdatter i Tingretten som har blitt veldig stor og veldig flink til å dømme. Dommeren har også ordnet barnebarn, og disse barnebarna er mitt ess i ermet når jeg skal forsøke å vippe Evensen av pinnen (?). Derfor har jeg spart dem til slutt. Litt kjedelig, litt emosjonelt, men det virker. Bare ordet «barnebarn» (?) forvandler en streng blodforsker, i ferd med å redegjøre for sin misnøye med å ha blitt sitert ut av kontekst av Vakttårnet, til en smilende mann med myke øyne og bestefarsstemme. Jeg har ham nå.

– Lille Åsa på tre år spurte «Stein, hva skal du gjøre med det fjerde egget?» Og jeg ble stille. Det var en abstrahering! Skjønner du? Det lille barnet ... hun ... jeg så plutselig at det var en ny Åsa, i ferd med å vokse opp.

Rustningen er åpen et lite øyeblikk. Jeg går for strupen, og får ham endelig på defensiven. Et uskyldig spørsmål på tampen av intervjuet.

– Gjør du mye husarbeid?

Han stusser. Og innrømmer.

– Husarbeid? Eh ...har du ..? Hmm. Jeg burde nok delt mer av arbeidet. Vi har heldigvis et lite hus. Min kone er fæl til å rote, jeg er ryddigere, så jeg rydder litt, men jeg burde nok gjort mer av husarbeidet.