Alle bobler sprekker
Jeg vet ikke helt når jeg begynte å virkelig hate kioskjobben min. Men det var definitivt etter at jeg begynte å surre rundt på Blindern og leke smart.
– Du kommer til å miste bakkekontakten fullstendig hvis du sier opp jobben.
Mamma satte hendene i siden, som mødre gjør, tydelig frustrert over min misforståtte sjels plutselige konvertering til firestavelsesord og brungul kordfløyel. Jeg stappet en forhatt kioskuniform demonstrativt ned i veska. Bakkekontakt? Den som har begge beina på bakken står stille, ikke sant?
Det tok knappe to måneder med akademisk opprustning før jeg merket at deltids–beskjeftigelsen med is– og pølsesalg for alvor gikk ut over min mentale tilstand. At det på mystisk vis tappet meg for energi og livsglede. Hver gang jeg så mye som nærmet meg åstedet kunne jeg kjenne en lammende apatien fylle blodårene som et skudd heroin. Det virket som om kioskens hovedmålsetting slett ikke var økt omsetning (som de så pent kaller det å lure penger fra folk), men derimot å redusere meg til en fraseproduserende selger–zombie. Og det krasjet jo fullstendig med alle mine glitrende planer om selvrealisering og intellektuell progresjon.
Men hva har dette med akademia å gjøre, spør du kanskje. Spørsmålet er heller hva det har å gjøre med en del av faktorene som følger akademia som Blair følger Bush; alt fra sykelig spesifiserte kaffepreferanser til Le Monde Diplomatique og til godt gammeldags kultursnobberi.
– Så du jobber her enda?
Skrekk og gru. Mens jeg forsikret forbipasserende bekjente om at jeg studerer, jeg jobber her bare en gang i uka, kunne jeg formelig kjenne syren bite tak i kjeven min. Klart jeg var lei av sure Lotto–spillere på tidlige lørdagsmorgener, men det var jo verken lukta av wienerpølser eller lyden fra tippemaskinen som gjorde meg kvalm. Den bruddvise innsikten i min egen strebende klatring oppover klyseskalaen var nok til det.
Gryende akademiske snobbetendenser var altså en av grunnene til at normalt, kroppslig arbeid ble stadig tyngre. Mangelen på jevnlig fysisk aktivitet kan også ha vært en faktor her, men viktigere var ideen om at «man trenger jo ikke penger for å være lykkelig.» Etter et utall stive smil over pølsedisken, resonnerte jeg meg fram til at det var moralsk forkastelig å fortsette med et arbeid jeg mislikte så sterkt. En jobb jeg bare utførte for pengenes skyld, og egentlig var klar til å betale for å slippe å utføre.
Så jeg sa altså opp jobben. Det føltes ikke mindre enn fantastisk. Ja! Jeg har kontroll over mitt eget liv, verken penger eller storkonsern bestemmer over meg! Alt jeg har å gjøre nå, er å trippe rundt på Universitetet og leke småborger. Bære bøkene mine sånn at det er mulig for andre å få øye på navnet til forfatteren, smile meg stivt gjennom diktopplesninger uten at jeg greier å følge ordene, korse meg mentalt hver gang jeg ser en person kjøpe VG, og skrive notater i pensumbøkene for at det skal synes at jeg har lest dem. Sveve rundt i min egen lille boble av frihet, likhet og latskap. Bare sitte i fred og ro på randen av selvransakelse, dinglende med beina på toppen av Maslows behovspyramide og lese smarte bøker med lange ord. Uten en bekymring i verden.
Men tre måneder uten lønn gjør noe med sjela di. Det er mulig jeg er på vei mot erkjennelsen av at jeg bare er nok en av postmodernitetens kulturelitistiske sofasosialister med dømmekraften kraftig redusert og korrumpert av popkulturens bevingede utopier.
Mamma sukker oppgitt. Rister på hodet og forteller meg om virkeligheten, som jeg tydeligvis ikke lenger er en del av. Jeg glipper med øynene og håper på medlidenhet og økonomiske subsidier. Tenker at den jobben var jo egentlig ganske ok.
Greit. Jeg trenger en jobb.
