Joppediskursen

FRA DET ENE TIL DET ANDRE: Og midt i mellom er det bare ræva. (foto Kristian RidderNielsen)
FOTO: Kristian Ridder-Nielsen
En intens diskusjon har rast i svenske psykologkretser det siste halvåret, etter lanseringen av den såkalte Joppeteorien. Utgangspunktet for diskusjonen er en undersøkelse blant manisk depressive utført av studenter ved Universitetet i Umeå. Undersøkelsen viste at av de ti episodene av serien Rädda Joppe, om kosebamsen Joppe og hans eier Ola, er det kun to episoder som huskes av alle i undersøkelsen. Disse to er «den hvor Joppe blir sittende fast i heisen» og «den med søppelsjakten».
Seriens dramaturgi er enkel, og gjennomgående lik i alle de ti episodene: Ola er avhengig av Joppe, men uheldigvis har han en tendens til å glemme eller miste ham. Etter at tapet av Joppe er konstatert, følger en intens jakt før de to gjenforenes mot slutten av episoden. Det er derfor tilsynelatende ingen dramaturgiske grunner til at nettopp de to nevnte episodene skulle huskes bedre enn de resterende. Undersøkelsen mente å finne at det var nettopp heisen og søppelsjaktens traumatiskefrembringende kvaliteter som gjorde at de ble husket, og de derfor kunne overføres til beskrivende tilstander for depresjoner. Enten har man følelsen av å sitte fast (i heisen), eller så føler man seg i fritt fall, på vei mot et ublidt endelikt (i søppelsjakten).
Den observante leser vil ha merket seg at det her ikke finnes noen manisk periode det er like trist alt sammen. Studentene mener derfor å ha funnet grunnlag for en ny kategori av sinnslidelse, og kaller den «paniskdepressiv». Etablerte psykologer har avfeid det hele som «oppviglersk studentarbeid» men noen har også tatt dem i forsvar og kalt det «diskursutvidende nybrottsarbeid» (sitatene er hentet fra ulike artikler i tidsskriftet «Psychologia Umeå», mine oversettelser). Saken har ikke fått noen omtale i norsk presse.












