Hjernen er alene
Hodet ditt er en ørliten del av et digert vitenskapelig kraftsenter. Har du tenkt på det?
HJERNECELLE–STAFETT PÅ FREDRIKKEPLASSEN:Du ser dem ikke, men de løper og løper.Inni hodet ditt.
FOTO: Fredrik Arff
Det finnes omtrent 36 400 hoder på Universitetet i Oslo. Vi er alle her for å tenke. Noen litt mindre og andre litt mer kanskje, men hvis vi stikker hodene sammen, burde rektor Underdals stolte visjon om at UiO skal være «et vitenskapelig kraftsenter som utfordrer kunnskapens yttergrenser» være innen rekkevidde.
Vi tenker oss sultne, kloke, rastløse og forvirrede. Men hva gjør vi egentlig når vi tenker?
Blinderns kanskje klokeste hode når det kommer til tankevirksomhet, er hjerneforsker Per Andersen. Han forklarer det slik:
– Det foregår en kjempestafett inne i hodene våre. Fra de viktigste sanseorganene som er øyne og ører, sendes bilder, lys og inntrykk via elektriske bølger fra celle til celle.
Millioner av løpende hjerneceller altså, med kunnskapen som stafettpinne.
– Hjernen vår har en eventyrlig evne til å registrere data. Har vi først fått noe på plass, så sitter det resten av livet, fortsetter professoren.
Når hjernen din mottar en opplysning, et ord eller et inntrykk, sammenlikner den det med det den vet fra før. Hodet har en egen del som umiddelbart avgjør om vi gjenkjenner inntrykket eller ikke.
– Det viktigste skjer i de ti–tjue sekundene etter at vi mottar ny informasjon, sier Andersen. Da skjer det man kaller manipulering.Når noe er nytt, eller fortoner seg som viktig, anstrenger man seg for å huske det.
Det betyr konsentrasjon.Ved å gjenta informasjonen, «småhuske den» og notere, bearbeider man stoffet i arbeidshukommelsen. Blir det håndtert på denne måten, legges det så inn i langtidshukommelsen hvor det blir værende. Stort sett.
«Idéen er en tanke som er blitt stående», sa den franske filosofen Henri Bergson. Bra tenkt, men noen ganger kan det være frustrerende vanskelig å huske ting man har hørt eller lest.
Det kan være to grunner til dette, forklarer Andersen.
– Glemsel kan skyldes at du ikke lagret informasjonen i utgangspunktet, at du tenkte på kjæresten din i stedet, var sulten eller bare ukonsentrert da du mottok den. Ting kan også bli borte hvis de ikke blir tatt fram igjen en andre gang. En film som ikke gjør inntrykk på deg, verken i positiv eller negativ forstand, som du ikke tenker eller blir minnet på, kan forsvinne etter en tre–fire år. Ellers ligger det der alt sammen, lagret i MEN SÅ hodet ditt. Du trenger bare den rette nøkkelstimulien for å få dem fram.
Så skjer det noen ganger, det er eksamen, og en vrenger hodet ut og inn så pannen blir øm og ørene svetter, prøver desperat å blåse liv i et vagt minne av noe som ble sagt på en forelesning, og vrister tilslutt ut et desperat og nølende svar. Som viser seg å være feil. Hvorfor det?
– Hjernen vår svelger feilinformasjon rått, og har ingen skrupler med å lyve for oss ifølge eksperten.
Har vi ikke lagt inn nok data, og en nøyaktig bakgrunnen, kan det gå galt.
– Hvis vi kun kjenner til en bit, noen deler av et fenomen, tar det vi vet om andre liknende ting, og setter det sammen til gjetning, en slags hypotese som vi tror vi husker er riktig.
Lyver vi med vilje? Ikke nødvendigvis.
– Kall det heller feilerindring. Et annet eksempel på dette er minner vi liker, situasjoner vi husker som vi tar fram ofte. Det er som å åpne en skuff, for hver gang vi legger minnet tilbake, ser det litt annerledes ut enn da vi tok det opp. Ta eksempelet med fisken som blir større og større for hver gang historien fortelles, sier Andersen.
Siden Universitetet i Oslo ble etablert i 1813 har det blitt både glemt. husket og tenkt mye under Apollons oppsyn. Hvor mange som faktisk har tenkt her til sammen er ikke så lett å gjøre rede for, men fire av dem klarte i alle fall tenke seg helt til Nobelprisen. Utallige andre har fått sine flotteste tanker innbundet i noen av de 700 000 bøkene vi lånte på Universitetsbiblioteket i fjor. Gamle tanker kan sette i gang nye ideer. Husk det.
