Innsikt og oversikt i kompliserte årsaks– og virkningsforhold er grunnmuren i alle våre store bedrifter, være det seg å lage en perfekt ostekake eller å sende mennesker til månen. Men enkelte mener at denne tendensen til å koble sammen adskilte fenomener er å anse mer som en svakhet. For eksempel filosofen Giovanna Totti.

I artikkelen «Sickness unto depth» forklarer Totti sine innsikter med en usedvanlig vellykket maritim metafor. Sett at man festet tre skip til hverandre, skriver Totti, så kan de seile sammen på en måte som gagner dem alle. Det den ene har i fart, den andre i stabilitet og den tredje i lasterom, vil de alle tre kunne dra nytte av. Men, påpeker hun, dette fungerer bare på det åpne hav. Når man skal inn til havn, eller gjennom et smalt sund, vil de verdiene man sammen oppnår ikke kunne veie opp for de ulempene felleskapet medfører. Man vil i verste fall synke (ned i dypet, derav «depth» i tittelen, min anm.) Akkurat likedan er det med kunnskapen, sier Totti, og etterlyser det hun kaller kunnskapens hellige gral:Kunnskap som seiler alene.

«Den største kunnskapen vil komme tilsynelatende fra intet og den vil heller ikke være kompatibel med annen kunnskap. Den viktigste kunnskapen blir den som klarer å gjøre seg fullstendig uviktig.» (min oversettelse)

I klartekst oppfordrer Totti til jakt på meningsløs kunnskap. Med utsagn som «det finnes ingen hermeneutisk sirkel, bare isolerte innsikter i sirkelformasjon» fremstår hun som en epistemologisk anarkist.

Å omgjøre all kunnskap til isolerte punkter får drastiske konsekvenser for teorier om paradigmeskifter og forståelseshorisonter. Men isteden for å bli møtt med diskusjon ble Tottis teorier tiet ihjel. Hun fikk ikke trykket flere artikler, og tok sitt liv to år etterpå. I dagene før selvmordet ble hun observert mens hun smilende brant alle sine notater.