«Båten blir til mens man ror»

Inspirert av «Sommernatt ved fjorden«, K. Bjørnstad

Arild ror –

og Kristin sitter foran i en pram

som de har tatt

Jeg står ved vinduet i natt

og skriver essay igjen

Snart vil skrivekrampen kvele meg

Men lykken den er stor

jeg stryker ikke som i fjor.

Båten glir –

Nå slipper Arild årene

og venter spent, med hell

Den flyter ganske bra helt selv

De ler, de ser at en pram

fosser kunnskapstørst og radig fram

men oppdager i kor

at de begge glemte ror

Noe skjer –

Jeg ligger der med hodet nedi pensumbokens fang

En klokke vekker meg med tvang

Det er så mørkt, jeg vil bli

under dynens varme amnesti

Men må på seminar

og få essaykommentar

Nok en natt

er over, lyset kommer brått

Jeg er så grusomt trett

Et essay ferdig, dett var dett

Jeg har visst lært, det var rart

Hvilket Under, nå er jeg blitt smart

og glade Kristin ler

mot sin slitne kavaler

Båten blir

fortøyd til bryggen nedenfor

mitt vindu, jeg står opp

og mønstrer på med kaffekopp

Obligatorisk, det her

er jo som å være militær

Reform blir virkelighet

Dette kalles kvalitet