Vennskapets løgn
Det påstås i sangen «Jo mere vi er sammen» å være en kausalforbindelse mellom mengden av tid vi tilbringer sammen og følelsen av lykke, av gladhet. «Jo mere vi er sammen, er sammen, er sammen, jo mere vi er sammen, jo gladere blir vi.» Påstanden hviler på en annen påstand, «for dine venner er mine venner». Det finnes ikke noe skille mellom de to kategoriene, dine venner er lik mine venner.
Teksten oppgir ingen mulige feilkilder, ei heller under hvilke forutsetninger og rammevilkår denne forbindelsen mellom vennskapelig kvantitet og kvalitet oppstår. Er det alltid og under alle forhold slik, at jo mere vi er sammen, dess gladere blir vi?
At noe eller noen blir «gladere» er en vanskelig målbar forandring, og det forutsettes utstrakt bruk av kvalitative metoder for å kunne fremme postulater i den retning som subjektet her gjør. Det er tvilsomt om noe slikt grunnlag eksisterer. En av mine kolleger har fortalt at han i sin barndom omformulerte strofen slik at den lød «Jo mere vi er
samer, jo gladere blir vi». Man kan uten å være uhøflig mot originalen påpeke at dette er en like valid påstand.
Det er noe deterministisk og ufritt ved sangens konforme undertone. Det bør påpekes at man blir ikke født «venn»; venn er noe man kultiveres til å bli. Det forventes at man er en venn. Men, som enkelte har påpekt, mennesket bør også få transcendere samfunnets krav til rollespill og selskapsleker, til «vennskap» og «gladhet».
Den belgiske sosialantropologi-stipendiaten Guy de Varniers uttalte i et intervju til avisen Le Monde høsten 1997 at «det man sjelden aksepterer i den samfunnsvitenskapelige diskursen, er misantropologiens hovedtese om at menneskene rett og slett ikke liker hverandre. Samfunnet går inn for å skape vennskap, men ingen forskning tør ta ordentlig tak i misantropologien for å se etter om dette er noe som strider med menneskets behov. Jaget etter behag kan, paradoksalt nok, vise seg å være kjernen ved ubehaget i kulturen.» (min oversettelse). Saken fikk ingen omtale i skandinavisk presse.
