Hanne'n i kurven

– Jeg har ikke noe særlig maskulint forhold til bilen min, kan du si.

Hanne Harlem (39) drar ut store plast- og papirsekker fra baksetet i sin Toyota Sienna. Det må til, skal det bli plass til folk der.

– Nei, nå var det mye rot, du. Men det har for så vidt vært verre før.

Med tre barn og stor bil blir det vel helst sånn. Rot tar som regel all den plassen det kan. Harlem stapper noe i bagasjerommet, ber oss se mellom fingrene med resten, og setter seg bak rattet. Vi skal kjøre fra næringslivet til akademia, fra Pascal til kantina på Frederikke.

Gjør klar for utstrakt bruk av sammenligninger: Harlem sitter bak rattet. Hun styrer bilen. Hun har alltid vært opptatt av å styre. Selv de gangene hun ikke har kunne sitte. Mens hun var byråd for barn og utdanning i Oslo bystyre, led av hun av ryggplager som tidvis ble så ille at hun ikke kunne sitte på en stol gjennom hele møter. Derfor ble det til at hun lå strekk ut på gulvet. Med hodet stikkende ut fra under bordet holdt hun så sine innlegg.

– Det kan vel ikke sees som annet enn et voldsomt engasjement. Ville du ofret deg slik for jobben i dag?

– Ja, det tror jeg nok. Men som min byrådsleder Rune Gerhardsen sa til meg den gangen: «Du må huske at det blir ikke noe bedre i neste uke». Man skal med andre ord ikke legge inn mer krefter enn at man holder til langdistanse.

Harlem kan gjerne sitere leveregler á la festina lente så mye hun bare vil. Det er vanskelig å tro at hun egentlig har latt dem synke inn. I studieårene var hun aktiv i

Sosialdemokratisk Studentforbund, og hun satt i Universitetets akademiske kollegium. Innimellom studier og flere engasjementer fikk hun to barn, men tok like fullt juridisk embedseksamen med laud som 25 år gammel alenemor. Byråd for barn og utdanning i Oslo kommune. Ansatt hos regjeringsadvokaten. Matz Sandmans personlige

sekretær. Diverse politiske verv. Dommerfullmektig i Nord-Troms herredsrett og sjefjurist i Kredittilsynet. Justisminister. Har i tillegg skrevet stipendieoppgave om kanselleringsklausuler i petroleumskontrakter. Ansatt i Hydro siden februar 2002. Fra og med januar blir denne dama, som altså ikke ikke legger inn mer krefter enn at hun holder til langdistanse, vår første kvinnelige universitetsdirektør.

Harlem har fått én fartsbot. Tolk det som du vil. De som kjenner henne er i alle fall enig om at hun til tider kan bli utålmodig.

– Ja, jeg er kanskje det. Men det skyldes også at jeg har også en stor tro på at ting faktisk

kan forandres. Jeg har ikke en «sånn er det»-holdning.

Det snakkes om et eget «Harlem-tempo». Svært få snakker om et «Universitets-tempo». Enkelte mener å kunne forutse stor frustrasjon hos en handlevillig Universitetsdirektør, fanget i et byråkratisk system med innebygget akademisk langsomhet.

– Jeg kan bli oppgitt over at ting går tregt, og er forberedt på at ting tar tid i universitetssystemet.

Harlem tenker seg litt om.

– Samtidig er jeg veldig opptatt av å lytte før jeg bestemmer meg. Men når man først har bestemt seg for noe, så skal man ikke diskutere det mer. Ved universitetet er jeg forberedt på å hele tiden måtte svare hvorfor vi gjør sånn og sånn. Og det passer meg fint, jeg forventer jo selv rasjonell redelighet. Kan man ikke si hvorfor man vil det man vil, da bør man snarest trekke inn leppa.

– Hvorfor vil du ha jobben som universitetsdirektør?

– Det er to ting som trekker meg til Universitetet. Det første er det gleden ved å gjøre noe jeg føler er nyttig, noe som har en ekstra dimensjon ved seg i forhold til jobben i Hydro. Jeg sier ikke at det ikke er viktig for landet at næringslivet fungerer, men utdanning og kompetanse er viktig i en videre sammenheng. Samtidig mener jeg at jeg har en kombinasjon av de egenskaper som kreves for å kunne gjøre denne jobben bra.

Det er det tydeligvis flere som mener at hun har. Harlem søkte ikke på stillingen når den ble utlyst, men sa seg interessert når hun ble kontaktet av hodejegere. Akkurat som når Rune Gerhardsen spurte om hun ville være byråd for barn og utdanning. Akkurat som når Jens Stoltenberg spurte om hun ville være justisminister. Harlem vil.

– Jeg tenker som så, at hvis andre tror jeg kan gjøre nytte for meg, så skal ikke jeg være den som bremser.

– Når du gikk av som byråd for barn og utdanning, uttalte du at du godt kunne tenke deg å jobbe som utdanningsminister en gang. Hvor lenge får vi beholde deg hvis dét tilbudet skulle dukke opp?

– He he! Jeg kommer helt sikkert til å ha lyst til å jobbe i Utdanningsdepartementet etter å ha vært en stund på Blindern. Regner med at jeg ser de ulike endringsbehovene mye bedre etter å ha vært her noen år.

Harlem reiser seg halvt opp på stolen, vifter den ene neven mot en imaginær utdanningsminister med behov for tilsnakk, og hever stemmen.

– Bare vent, etter en stund kommer jeg nok til å rope ut. Clemet! Du må da skjønne at!

Det er for tidlig for Harlem å komme med noen store løfter. Hun har foreløpig ikke noen handlingsplan, ikke som hun vil gå ut med, i alle fall, og sier seg enig både med flertallet og mindretallet i Ryssdalutvalget.

– Jeg har tungt for å komme i gang med lesningen av slike rapporter, men når jeg først setter meg ned med dem, så blir jeg sittende.

– Du er en sånn som aldri har tid til å se filmer eller høre på musikk, du kanskje?

– Jeg hørte mye på musikk tidligere, men etter hvert så har jeg jo fått mange små barn som lager mye lyd. Jeg er glad i filmer, men går sjelden på kino. Jeg er på kjøpe-kjøret, DVDer.

Harlem setter ned koppen, ser seg litt rundt i kantina.

– Fordelen med kino er at det er her og nå, man vet at man ikke kan trykke på pause. Når man har kjøpt en film, vet man at man alltids kan se den senere. Dermed blir det aldri til at man faktisk ser den, isteden suller man rundt og gjør andre ting, mest sannsynlig noe man egentlig ikke har særlig lyst til.

– Ja?

– Det er det at man har så mange valgmuligheter, man klarer ikke å bestemme seg. Men hver gang man begrenser folks valgmuligheter, så skriker de opp.

– Ja...?

– Men det er jo ikke sikkert at det er så ille. Hvis man for eksempel har mange tilbud til førsteårsstudenter, så kan man godt kutte i dem.

– Jaha...?

– Man vinner i studiekvalitet, og dermed er det begrensede tilbudet kanskje ikke noen katastrofe.

Harlem har tatt Frederikke nærmere i betraktning. Hun mener at det har blitt finere der siden hennes tid som student. Det er på tide å dra hjem, Harlem får middagsgjester. Jentefest, kaller hun det. Dameselskap, mener sønnen.

– Så nå er det Ryssdal-lesing fram til januar?

– Ja, helst. Men jeg blir som regel avbrutt av en liten en som vil jeg skal lese Harry Potter med ham.

– Hva leser du helst, da? Ryssdal eller Potter?

Da skjer det. Uten forvarsel. Det underlige inntreffer, at Harlem ikke har svaret klart. Ryssdal? Potter? Hun nøler. Jeg smiler. Fotografen ler. En nærsynt mann prøver å lese hva dagens består av.

– Vel... Det må bli Harry Potter.