Et tegnet land

Et sted langt øst for Østfold ligger det et mytisk land. Et land fylt med små mennesker, rosa katter, bråkete musikk og dårlig engelsk. Eller det kan i alle fall virke slik. Det er ikke så mange av oss som vet så mye om Japan.

Nå har det imidlertid dukket opp to muligheter til å gjøre noe med akkurat det. For første gang foreligger nemlig nå to japanske tegneserier på norsk:Bladkompaniets Manga Mania og Rumiko Takahashi\'s

Ranma.

Riktignok er det slett ikke sikkert at den vanlige nordkvinne vil skjønne så skrekkelig mye mer av det japanske samfunnet ved å åpne et av disse bladene. Manga er nemlig ganske så annerledes enn norske stripeserier. Manga Mania leses feil vei og ovenfra og ned, og suppleres med en ordliste for onomatopoetika. Og nå har vi ikke engang begynt på kulturforskjellene. Det er på tide med litt hjelp.

Og hjelpen er på vei, i form av Heikki Sørum, leder for Nani, en norsk gruppe for anime og manga som holder til på Blindern. Han kommer styrtende for å redde oss ut av forvirringen, og han har med seg en liten hjelper, Johanna Skjerven, som også er medlem av Nani, og i tillegg tegner litt manga på siden. Det er nesten Batman og Robin. Eller var det Akira og hmm... Hello Kitty?

Sørum forteller at en stor forskjell på den tegnede verden her og i «den oppadstigende sols land» er hvor mye som produseres av manga.

– Manga er et helt eget medium i Japan. Ikke som her hvor tegneserier på det beste blir sett på som en sjanger av litteraturen, på det verste som noe som kun er for barn. Det finnes millioner av lesere, og mange hundre tusen som skriver og tegner. Enkelte tegnere produserer opptil 2000 sider i måneden.

– Hvordan kan de produsere så mye?

– Manga tegnes alltid i svart-hvitt, det gjør også at det ikke tar så lang tid å lese. Det er mye mindre detaljer i bildet, som også korter ned tiden både på produksjons og lesersiden, forteller Sørum.

Dette har i for seg hjulpet, men jeg har fremdeles problemer der jeg sitter og blar frem og tilbake i bladene jeg har kjøpt.

Sørum forteller at bildet ofte speilvendes i oversettelse for at det skal kunne leses slik som vi gjør det, og han mener det ødelegger mye av fremdriften.

– Det er veldig fint at Bladkompaniet har valgt å ikke gjøre dette med det nye bladet sitt. Det tar faktisk ikke så lang tid å venne seg til å lese feil vei som man skulle tro. Det er bare en vanesak, hevder han og får bekreftende nikk fra Skjerven på sidelinjen.

Jeg er enda ikke helt overbevist. Jeg synes det fremdeles virker fremmed.

– En annen stor forskjell er at pacingen er helt annerledes.

– Pacing?

– Ja, den forventede lesehastigheten for en side i vestlige tegneserier er fra seks til 20 sekunder. En side manga er tegnet for å leses på 2 sek. Manga som medium er mye mer visuelt enn de tegneseriene vi er vant til. De bruker mye mer filmeffekter og lignende enn våre tegneserier.

Sørum mener det er dette som kommer til å gjøre ungdom mer og mer interessert i manga.

– De er mye mer vant til visuelle medier, kanskje enda mer enn vår generasjon, forteller han, før jeg blir vist tegningene Skjerven har holdt på med mens vi snakket.

Hun har heldigvis ikke tegnet meg.

Væpnet med cff går det langt lettere å stave seg gjennom bilder og lydspor. Men det er fremdeles noe som mangler. Det er på tide å få litt informasjon om det japanske samfunnet.

Reiko Abe Auestad er professor i Japansk ved Institutt for Østeuropeiske og orientalske studier på HF.

– Nei, jeg er ikke ekspert på manga, jeg altså, sier hun og smiler litt oppgitt over oss nordmenn som tror at alle japanere kan alt om Japan.

– Men jeg har jo vokst opp med det selv. En tredel av alt som blir skrevet i Japan er i tegneserieform. Da jeg var liten leste jeg Hawthornes The Scarlet Letter, men mangafisert. Jeg er sikker på at selv Bibelen finnes i manga.

Hun mener også at en viktig forskjell på japanske og vestlige tegneserier er målgruppen. Eller rettere sagt målgruppene.

– Alle leser manga. Folk sitter på t-banen og toget og leser tegneserier. Det er et medium like mye for voksne som for barn. I Japan finnes det spesielle manga for gutter, for jenter, for kvinner og for menn. Det er ikke før de siste årene at leserne har begynt å krysse over og lese manga ment for «de andre».

Mens manga beregnet for jenter ofte innholder mye mer romantikk, har gutte-mangaen ofte mye mer action og blod og gørr.

– Det er mulig at dette sier noe om kjønnsrollemønsteret i Japan, men manga for gutter blir jo ofte også skrevet av kvinner, så det er vanskelig å si hva. En annen interessant ting er at det for en del år siden dukket opp en egen undergrunnsbevegelse av amatør-tegnere, hovedsakelig jenter, som tegnet historier om homofile forhold gutter i mellom. De er for det meste feminine gutter med pene ansiktstrekk. Jeg vet ikke helt hva dette betyr, men det er veldig interessant. Kanskje det sier noe om idealbildene av gutter jenter fantaserer om i Japan. Det er nok heller det, enn at de er spesielt interesserte i homofili i seg selv.

Mens tegneserietegnere i Norge og Europa ofte blir kjendiser, blir deres kolleger i Japan sett på som arbeidere på lik linje med alle andre.

– Det er så mange av dem, at det er vanskelig å slå igjennom og bli berømt, forteller Auestad.

Selv vokste Auestad opp med seriene til Osamu Tezuka, den japanske seriens ikke far, ikke gudfar, men gud. Han er en av de relativt få som blir ansett som kunstnere. Han har også være oversatt til engelsk lenge og er kjent langt utover Japans grenser.

– Tror du nordmenn som leser de nye bladene som kommer ut nå, får et riktig bilde av Japan?

– Ja, men bare til en viss grad. Det som blir oversatt er jo ofte det som de tror vil fenge oppmerksomhet i utlandet, og representerer kun en liten del av manga. De mer humoristiske og samfunnskritiske seriene for eksempel blir ikke oversatt, verken til engelsk eller norsk. Det er kanskje fordi det ikke er så lett å oversette japansk humor.

Det er altså ikke så lett å lese ting som ikke inneholder mye tekst heller, men jeg tror jeg nå forstår nok til å kunne sette meg på banen hjem og i det minste late som jeg leser manga.

Skriver om tegnere

Japansk-studenten Vivian Hartvigsen (25) har skrev hovedoppgave om jente-manga, såkalt

shoujo manga. Helt siden hun kom over manga tilfeldig på Internett for 4 år siden har hun vært oppslukt, og leser manga på alle språk hun forstår.

Faktisk liker hun sjangeren så godt at hun skrev brev på brev for å få noen til å utgi det i Norge. Nå er hun veldig skuffet, fordi da Egmont endelig ga ut et blad, var det bare det hun kaller gutte-serier som kom med.

– Jeg håper å etter hvert også kunne lese japansk, det er derfor jeg går her. Da får jeg kanskje et større utvalg serier jeg kan lese. Sånn som det er nå, kan jeg liksom bare lese det noen finner på å oversette, sier hun.

Og av tegneserier for småpiker er det ikke så mye utvalg.

– Det blir oversatt nesten bare shonen manga. Amerikanerne har blitt mye flinkere til å få med jenteserier i det siste.Det er mye mer følelser og ekte historier i jente-manga. Det gjør dem så mye mer interessante, sier Hartvigsen.