Domus Pathetika
Jeg liker ikke når folk peser og puster og stønner meg i øret uten min tillatelse.
– Hvor kommer du fra? Og forresten søta, du trener på feil måte!
Muskelmannens stemme lyder som et brøl fra mørke fjellgrotter. Vi befinner oss i Domus Athleicas helsebringende lokaler.
Jeg sier at jeg gjør bare sånn som fysioterapeuten har sagt. Trener sakte med stor innlevelse. Jeg legger til at det bør kanskje han også gjøre ettersom man lett ødelegger ryggen om man løfter for tungt.
Nedlatende svarer han at det er bare tull.
– Det er du som er dum, sier han gravalvorlig. Jeg føler meg ett øyeblikk usikker men slår meg til ro med at det er i det minste sosialt interessant å bli trakassert på helsestudio.
Senere står jeg å svetter på en tråkkemaskin eller hva en skal kalle en ting som mest av får deg til å ville bort herfra og aldri mer tilbake. Dødsmaskin? Fem minutter til. Kom igjen, stå på og vis litt vilje til å overvinne lidelse! Det er et liv igjen å leve der du ikke skal stå på tråkkemaskin men pilse på Mono og bade på fjellet.
Fire minutter til. Se på han som springer som en gal på tredemølla. Er han klar over hvor dumt det ser ut å springe sånn? Fy filleren som brillene dogger. Er det ingen andre som har briller her? Mine dyre danske briller har visstnok vunnet en nordisk designerkonkurranse men gjør seg definitivt ikke på helsestudio.
To minutter igjen. Hvorfor skifter de ikke kanal? Jeg hater klem-fm mer enn ord kan si. Nei dette suger virkelig. Tenk på hva du skal gjøre når du blir rik og hvor gøy det blir på fest i morgen!
– Er det du som trener tae-kwondo?
En liten tass med breie skuldre stirrer forventningsfullt på meg der jeg henger etter armene og prøver fånyttes å heve kroppen på en aldeles komisk måte som visstnok hindrer vonde skuldre når man sitter mye foran pc.
– Tae-kwondo? Nei det er nok ikke meg.
Han mumler noe om at det er vanskelig å huske hvilken kampsport de forskjellige jentene trener. Jeg smiler tappert og skjønner at her har jeg mitt livs sjanse til å date en halv meter lavere og førti kilo tyngre fyr.
En ukes tid senere møter jeg samme typen. Ansiktet hans lyser opp i det han spør om det ikke var meg som deltok på salsa-kurs i fjor høst. Jeg prøver å beherske meg og bekjenner at salsa er noe jeg aldri har drevet med. Han forteller smilende at han var sikker på det var meg han danset med. Jeg biter selvkontrollerende i meg ett par saftige kommentarer som garantert hadde fått han til å huske mitt svette ansikt i generasjoner fremover før jeg omdanner aggresjonen til ti ganger femten armhevinger.
Etter trening overfalles jeg i garderoben av badende mødre som svømmer i barn før jeg brøyter meg frem til døra gjennom kaskader av sparkebukser. Helsestudio er krevende saker.
Skikkelig idrett er derimot en bra ting. Når snøen nettopp er borte fra grusveiene i marka, søla spruter rundt dekka og du tryner så det synger på isen. Når du henger i fjellveggen og adrenalinet pumper før du krangler deg opp et heng, eller snøføyka står rundt stålkantene. Når ingen trener peser deg i nakken, ingen damer fra land langt borte forteller vitser på mystiske språk og ler av rumpa di når du står splitter naken i garderoben, og du slipper å trakke rundt i fotsopp og andres svette i klamme aerobichaller. Da er det gøy å være sportsidiot.
