Mr. Mann og kvinnene

–

Åh, min gud, hvorfor gjør du dette mot meg? ... hikk ... Apollon, gud over guder ... hikk ...

En helt vanlig mandag i oktober i et helt nakent rom på Chateau Neuf ligger en jente fra Hviterussland på gulvet og ruller rundt og snøvler. Å leke dritings skal visst hjelpe henne til å bli en bedre Iokaste.

Iokaste er den kvinnelige hovedrollen i Oedipus Rex, hun er Ødipus\' mor og kone, og mye av grunnen til at han til slutt stikker ut øynene sine. Sitatet over er helt fullstendig feil, blant annet fordi hele stykket foregår på engelsk. Det er det som er The Oslo Players (TOP)s varemerke. De gir deg høykulturell underholdning på engelsk med et vidt spekter av forskjellige aksenter.

I tillegg til Hviterussland er resten av besetningen er fra Polen, Finland, Hellas og England. Og nesten alle er jenter.

– Det er en nordmann eller to her et sted også, hevder England.

Han er instruktør, hovedrolleinnehaver, oversetter og leder for TOP. Og de to nordmennene er bare ikke på akkurat denne øvingen.

Alkohol og salt lakris

I pausen flytter skuespillerne seg opp i Bokcafeen for røyk, vann og en kaffe eller to. Det virker ikke som om noen av dem er så opptatt av å holde øye med tiden.

– Det er ikke så mange andre aktiviteter å være med på her på Blindern hvis du ikke snakker norsk. Vi får heller ikke så mange av dere hit heller, men komiteen er full av nordmenn ... vel, vi har to, sier England.

Når de fem snakker om nordmenn, er det den vanlige leksa. Mye drikking, ikke lett å komme i kontakt med, salt lakris.

– Det er én ting jeg synes er veldig rart, og det er hvor nasjonalistiske dere er, sier Finland.

Dette gir de andre vann på mølla.

– Ja, vifting med flagg og slikt, vi ville aldri gjort det hjemme, skyter Hellas inn.

Hun kom for en måned siden, og har ennå ikke opplevd 17. mai.

Korrekt uttale

Det er kaldt på betonggulvet på Teaterscenen i bare sokkelesten, og de kommende grekerne varmer opp med en runde head, shoulders, knees and toes. Neste scene som skal øves inn åpner med en laaang oppramsing av gudenavn, og med en ekte greker i ensemblet nytter det ikke å sluntre unna med uttalen.

–

Ith ... ippus, Ith ... ippus, få det riktig hver gang, ellers høres det bare teit ut på premieren, roper England.

Han hevder det ikke er mange som er klar over hvor seriøst de tar dette. Selv om det er amatør-teater trenger det ikke være amatørmessig av den grunn.

– Det er ingen av oss, bortsett fra England, som har tenkt til å bli skuespillere når vi blir store, hevder Polen. Selv har hun nettopp begynt på en bachelor i estetiske studier etter et år med norsk-kurs. I oppsetningen er hun koret, og siden de er så få, får hun være det helt alene og for seg selv.

– Men det betyr slett ikke at vi ikke er ute etter å gjøre en god jobb.

Den gode jobben består av de underligste ting. Tidligere nevnte rulling på gulvet og snøvling er bare begynnelsen. Her leker man småpiker og superstjerner, gråtekoner og diskokonger, og hver gang er det - og så en gang til, den gangen gjør det som om du er ordentlig forbanna.

Ned på kne

England virker ikke helt misfornøyd med den store overvekten kvinner i gruppa. Men hvem ville vært det når man står bredbeint, med armene utslått, og roper til fire jenter som står på kne foran deg. Og både de og du innbiller dere at det er enda flere. Så får det heller være at de ikke får linjene til å sitte helt. Det er jo mange uker til premiere ennå.