Storsnutet student

Evolusjonen har ført oss hit,

På en plattform over andre;

Vi ser ikke tilsiden

Men ned lar vi blikket vandre.

Er skjønnhet viktigere enn annet?

Er alt som glitrer gull?

Tre og et halvt år har jeg tilbrakt på lesesalen, skiftet uttallige stillinger mens øynene mine vandret over teksten. Jeg har lest gjennom sider bundet i tjukk papp. Svarte tegn på hvit bakgrunn. Jeg har gått rundt med ryggsekker oppblåst av ord.

Med andre ord:Jeg er student.

Imagen av å være student har tiltrukket meg så mye at jeg nesten har glemt å bli en. Jeg har lest uten å forstå, vært med uten å engasjere meg. Det har holdt å ha id-kort med bilde på for å bevise min tilhørighet.

Det har holdt med å gå i sko lagd av små taiwanske hender; bruke buksa sydd av ei nål klemt mellom en hard finger og en hardere tommel som engang var myke; skjorta, jakka dratt gjennom symaskinene av en mor som må holde seg vekk fra sine småbarn i tolv timer i strekk, inneklemt på et fuktig sted i et eller annet u-land.

Jeg har gått i butikker for å kjøpe noe som matcher det jeg allerede har. Brukt mer penger enn jeg har råd til, men alltid husket på å unngå å gi småmynt til uteliggeren ved inngangen. Ledd sammen med kameraten min av den rare håreveksten på ansiktet hans. En spøk her, én der. Han er jo bare en uteligger.

Jeg har ingen fordommer. Jeg er student jo, alle er like for meg. Jeg har aldri ment noe vondt når jeg stirret på en overvektig person, eller dultet til kompisen fordi en som ikke ser så normal ut gikk forbi. Jeg har i det minste vært diskret.

Men hvem er det jeg lurer? Jeg betrakter meg som et godt menneske når jeg irettesetter mine samtalefeller for å ha sagt noe diskriminerende. Likevel har jeg så lett for å glemme å kikke bak fasaden for å få vite sannheten om meg selv. Glemt at jeg tror det jeg vil tro om meg, og ikke det som

er meg.

Min overfladiskhets tåke har lurt meg. Pene ansikter og fine klær har trollbundet mine optiske sanser. Alt som har glitret har jeg antatt for å være gull.

Mange tror reformen vil gjøre oss til en vare. Vi får ikke muligheten til å studere for å bli intellektuelle lenger, men bare for bli et produkt, ferdig kunnskapert for markedet. Dette er et vanlig argument mot kvalitetsreformen.

Men er jeg noe annet enn en vare?

Går jeg på Universitetet for å bli kunnskapsrik?

Nei, jeg er her for å utdanne meg, ikke danne meg. For å bli sjef, sitte i et kontor på etasjen over i et selskap som har sin produksjon i Asia. Danne organisasjonspolitikk som blåser opp min og mine nærmestes vommer, som kler meg og mine i merkeklær og kjører meg og mine i glitrende biler. Danne produksjonsstrategier som vil få skoformende små hender til å vokse analfabetisk opp med lungeproblemer; som vil få buksesyende harde fingre til å blø; som vil få en samvittighetbelastet mor til å oppsøke nye måter å tjene penger på.

En utdannet parasitt?

Ja.

Det jeg som student har glemt, er alt det andre som kreves av meg. Jeg har husket lange tekster fra tunge bøker men har glemt de grunnleggende verdier som gjør meg til en virkelig dannet person. Og ikke til en storsnutet student.