Klemmer til

Hyllene er fulle av bøker. Italiensk grammatikk, Dante, Pirandelli og Pasolini og et virrvarr av papirer og mapper ligger strødd utover arbeidspulten på det trange Blindern-kontoret.

Professor i italiensk litteratur Lone Klem (68) titter opp bak stabelen av litteratur. Det å holde et universitetsfag i live ingen enkel oppgave i disse reformtider.

– Det egentlige problemet er at den såkalte Kvalitetsreformen er en kvantitetsreform. Det kommer ikke an på menneskene lenger, bare på effektivitet. Derfor blir det heller ikke bevilget penger til nye stillinger som sårt trengs, sier Klem.

Universitas skrev i våres at italienskfaget var truet av nedleggelse. Takket være Klems engasjement holder faget fremdeles hodet over vannet.

– Jeg blir i hvert fall til stipendiatene mine er ferdig. Det vil si to år til. Men hva som skjer etter det, er jeg ikke helt sikker på. Vi har ingen sikre kandidater som kan ta over etter meg ennå. Det er ikke lett å finne unge mennesker som har lyst til å tilbringe resten av sine dager ved Universitetet, og det skjønner jeg egentlig godt.

Klem begynner å bli litt amper i stemmen nå. Blikket er morskt og armene flyr fra den ene til den andre siden i takt med rytmen i stemmen og den stigende irritasjonen.

– Jeg synes det ligger en forakt i det som blir trådd over hodet på oss her på Blindern. Det kreves en større innsats av et redusert personale, noe som rett og slett gjør meg forbanna og rasende. Det forventes at vi skal undervise mer og følge studentene bedre opp, men penger til å ansette noen hjelpelærere bevilges ikke. Og så er det vi som må skuffe studentene når de får et dårligere tilbud enn det de ble lovet og det har vi selvsagt ikke lyst til, sier Klem.

I likhet med så mange andre utenlandske forskere ved Universitetet, var det kjærligheten som brakte Lone Klem til Norge.

– Han bodde her i Norge og jeg var lektor i Roma på den tiden. Det passet litt dårlig at vi bodde på hvert vårt sted, så da jeg søkte om jobb ved Universitetet, ble det opprettet en ny stilling til meg fordi de manglet litteraturfolk den gangen i 1969, forteller Klem.

Hun fant seg fort til rette i det sitt nye hjemland, og tok med seg sitt virke som skribent og journalist ved siden av undervisningen. Eneste hindringen i skribentkarrieren skulle vise seg å bli språket.

– Dansken er en del av min identitet. Hadde jeg forsøkt å legge om ville jeg bare blandet, forklarer Klem, som fremdeles skriver og snakker pære dansk.

Det banker på døren. Det er fotografen som vil ha med Lone Klem ut i bakgården for å ta noen bilder. Vi tar heisen ned. Klem balanserer seg over fonteneanlegget og stiller seg under noen trær i den bleknende høstsola. Hun tripper lett nervøst og myser mot solen. Får beskjed om å stille seg mellom noen blader.

– Men nå ser du jo ingen ting! utbryter hun lett forvirret.

Praten går i ett sett. Armene veiver i alle retninger.

Impulsiv, livlig og en rett frem-type kaller kollegaene henne.

– Jeg har et forferdelig temperament og jeg legger ikke skjul på det heller. Jeg vet ikke helt hvor kommer fra, men jeg tror det er den italienske væremåten som har påvirket meg veldig sterkt.

At det ble italiensk fag og italiensk væremåte hun skulle vie forskerkarrieren i Norge til var en tilfeldighet.

– Jo det er egentlig en litt morsom historie. Jeg hadde matte og fysikk som valgfag på videregående. Men da jeg etter hvert ble skolelei, begynte jeg helt tilfeldig på et kveldskurs i Italiensk, og sommerferien etterpå dro jeg til Italia. Så da jeg begynte å studere gikk jeg fra det naturvitenskaplige til det litteraturvitenskaplige og er veldig fornøyd med det, sier Klem.

Og selv om hun snart håper på å kunne trekke seg tilbake, er Lone Klem på langt nær ferdig med den italienske litteraturen.

– Jeg skriver bok om den Italienske komedien fra 1400-1700 tallet, og det har jeg hold på med lenge – så jeg ser frem til å få tid til å bli ferdig med den. Og så har jeg lyst til å leve! Gå på teater, på kino, alt det jeg ikke har tid til nå.