Hackerne la grunnen for det moderne informasjonssamfunnet og kjemper for fri adgang til åndsverk. Men de er også samfunnets farligste fiende.

MISTENKELIG: Utvikler han revolusjonerende programvare, bryter han seg inn i datasystemet til et kjernekraftverk, eller gjør han bare leksene sine? Ett er i hvert fall sikkert: informatikkstudent Rune Heggtveit har stimuliene i orden.
FOTO: Ingjerd Sørlie

Institutt for informatikk, Universitetet i Oslo (UiO), lørdag 27. september 2003. Norgesmesterskap i programmering arrangeres for fjerde gang. Viftestøy blandes med en lav kontinuerlig summende mumling. Bordene er dekket av colaflasker. Femti gutter og jenter stirrer inn i dataskjermene sine. Det jobbes intenst. Lufta er klam, innestengt og oksygenfattig; nesten som om noe brenner. Det er lukten av fremtidens hackere i full konsentrasjon, og det lukter ikke godt.

Begrepet hacker var opprinnelig en hedersbetegnelse for en dyktig programmerer. Men ingen av studentene i datalandskapet foran meg vil risikere å identifisere som hacker.

– Jeg kunne blitt kalt en hacker i positiv forstand, men slik det er i dag så ville alle tatt meg for en kriminell om jeg kalte meg det, sier informatikkstudent Rune Heggtveit.

–Hva er egentlig forskjellen mellom en hacker og en nerd?

– En hacker er realistisk, han ønsker å oppnå noe, og ser på datamaskinen som et verktøy. En nerd er innesluttet, og ser på datamaskinen som et vesen han kan kommunisere med, sier Heggtveit.

Kanskje ville han ikke satt pris på betegnelsen nerd. Men mannen bak internett, Tim Bernes–Lee, ville garantert vært stolt over å bli kalt en hacker. For hackerne har utviklet web–tjenere, kommunikasjonsprotokoller og operativsystemer som har revolusjonert teknologisamfunnet.

Men hvorfor tør ingen av Blinderns informatikkstudenter kalle seg hackere da?

Dataterrorisme er svaret. De fleste assosierer ikke hackere med revolusjonære, men med terrorister som ved et tastetrykk kan lamme et samfunn. Etter et datainnbrudd ved UiO i november 2002 måtte alle Universitetets 52000 brukere tildeles nye brukernavn og passord. I august 2003 angrep e–postviruset Sobig.F og ormene MSBlaster og Welchia UiOs maskiner og voldte skader for to millioner kroner.

–Man bør angripe alle krypteringssystemer, det er den eneste måten slike systemer kan vise seg verdige på, sier Tom Fredrik Klaussen (22), informatikkstudent og leder av ungdomslaget til Elektronisk Forpost Norge (EFN), en organisasjon som kjemper for fri tilgang til åndsverk og offentlig informasjon

Han mener det ikke bare er krypteringssystemer som bør hackes.

– Det er med få unntak riktig å hacke lukkede formater som Word og Powerpoint også, sier Klaussen.

Lukkede formater kjennetegnes ved at måten data representeres ikke er kjent for offentligheten, slik at man må bruke spesielle programmer for å kunne nyttegjøre seg av informasjonen.

– Er lukkede formater en trussel for demokratiet?

– Veldig mye offentlig informasjon spres jo gjennom lukkede formater. Da har man som forbruker to alternativer: enten må man kjøpe Windows og Office–pakken fra Microsoft, eller så må man piratkopiere programvaren, og det er jo forbudt etter norsk lov. Hvis man vil være lovlydig, må man betale Microsoft penger for å få tilgang til offentlig informasjon, svarer Klaussen.

Han mener at en eldgammel datamaskin kjøpt på loppemarked for 200 kroner burde være tilstrekkelig. I stedet gjør stadig mer ressurskrevende programvare og høyfrekvente oppdateringer det nødvendig å legge ut store summer.

– Hvis man må kjøpe en ny maskin til 5000 kroner, og Microsoft–programvare for like mye, ender vi fort opp med å ekskludere svake grupper i samfunnet, sier Klaussen.