– Selv med det blikket får du ikke stanset byrådets salg av Oslo, Ellen!

– Da får folk stemme på oss i stedet da, Rune!

De henger overalt. Ellen og Rune i het konversasjon. Ellen og Rune på T–banen i vill fart.

Ellen og Rune som sitter henslengt i kinosalen og pludrer om politikk og sånn. De fniser, flørter og fleiper med hverandre. Hva er det egentlig Arbeiderpartiet prøver å fôre oss med? Er det et reklamestunt for en ny realityserie à la ungkaren? Et sjekkenettsted for avdankede skuespillerinner og sleske midtlivskrisemenn? Nei da, dette er oppkjøringen til kommunevalget 2003. Nok en gang gjemmes faktiske budskaper bak «spennende» eller «folkelige» personligheter. Nok en gang slenger tabloidavisene rundt seg med terninger for å bedømme politikernes grep om debattkunsten.

En mann på 75 år er min kommunes hotteste ordførerkandidat. Kristelig folkeparti har laget en egen, glorete brosjyre om lederen deres gjennom de siste 40 årene. Vi får se stua hans, albumene hans, medaljene fra lokale idrettsarrangementer. Stem på en du kjenner, lyder budskapet. Hø, en jeg kjenner som en av bestemors kaffeslabberasvenner liksom. En som klappet meg på hodet og sa: «Neimen, så stor du har blitt!» da jeg skulle intervju ham i sommer. Bedre blir det ikke når én av min brors beste venner stiller som ordførerkandidat på Høyre–lista. «Jeg stoler på deg, vet du?» sa (truet) han da det var han som skulle få lufte meningene sine i lokalavisen. Han vet å benytte seg av småpikers trang til å være populær i brødrenes vennegjeng.

Men jeg lar meg ikke påvirke, verken av støvete lokalhelter eller yngre glimt–i–øyet–politikere. Og enda mindre av Ellen Horn og Rune Gerhardsen på sjekkern. Spar meg for smiskingen, politikere. Kutt ut «hjemme–hos»–brosjyrene og kosepratingen. Gi meg heller et hefte spekket med fakta. Gjerne en hel bok. Fortell med tydelige ord: Dette skal partiet vårt gjøre for deg. Basta.