Liv Ullmann driver ikke med wrestling
I wrestlingringen er det den som roper høyest som føler mest. Slik så det i alle fall ut under wrestlingsshowet på årets Studentfestival.
De to sponplatene under tøystykket som dekker gulvet i ringen smeller mot hverandre under vekten av Big Johns lille, men hardt nedslengte kropp. Lyden blir fire ganger høyere enn den ville vært med et vanlig gulv. Big John blir liggende og vri seg. The Silencer setter seg ned og puster tungt. Så klemmer han Big Johns skuldre ned mot bakken.
Wrestling er teatralske håndgripeligheter. Det er konflikter fremstilt via avansert gym. Og ikke minst er det føleri fra en annen tid. Vi, studentene på Betong i år 2003, vi som ser på mens Big John og The Silencer knytter hverandre i knuter og hopper i lysken på hverandre, vi føler ikke slik de føler.
Når moderne, velutdannede mennesker blir dypt beveget, tier de stille og ser dypt inn i peisen. Så sa i alle fall poeten William Butler Yeats. Den ekte følelsen er i dag en stillferdig, dempet og inderliggjort følelse. Store følelser hører ikke sammen med store ord og fakter. Medieviter Anders Johansen påpeker at innenfor dette paradigmet er a) autisten vår tids største følelsesmenneske, og b) Liv Ullmann en stor skuespiller.
Hvorvidt Big John er moderne og velutdannet får bli opp til hver enkelt å avgjøre. Men Big John er ikke Liv Ullmann. Han er heller ikke autist.
Hvis Big John har store følelser, viser han det gjennom store fakter. Når Big John er sint sparker han i ringtauet. Hans smerte vises med de tydeligste grimaser. Når han er sliten slepes hele kroppen som en sekk.
En av årets mest sette filmer er Bent Hamers Salmer fra kjøkkenet. Den inneholder ingen store fakter. Salmer er underdanige sanger sunget med hodet bøyd, og passer dermed rett inn blant det norske kjøkkens grovbrød og kokekaffe. Hva slags sanger synges i wrestlingringen, med sin svette og akrobatikk? Hva om vi foreslår opera?
– All musikk handler om følelser, sier Hallgjerd Aksnes, professor ved Institutt for musikk og teater (IMT). Hun har forsket på musikk og emosjoner.
– Men operasangens følelser er gjerne stilisert og forstørret, gjort monumentale. Et godt eksempel er Wagner, som i sine operaer kjører en kolossal stil hvor alt forstørres og ekspliseres.
Også wrestling handler om følelser. Ikke nødvendigvis utøverens egne følelser, men følelser generelt. I wrestlingringen får følelsene fysisk form. Litteraturviteren Roland Barthes har sagt det på nesten samme måten før, men det tåler å sies igjen: Det er med wrestling som med all klassisk kunst: innholdet absorberes i formen. Wrestling er drømmen om en verden hvor tegn tilsvarer sak, uten forvirrende tvetydigheter. Er man sint, så gjør man sinte fakter.
– Nå, ja, vel.
Postdoktor ved IMT, Erik Steinskog, er ikke helt enig i mine påstander.
– Jeg vil nå si at wrestling er noe litt annet enn opera. Jeg liker ikke å bruke skillet
mellom høykultur og lavkultur, men man kan godt skille mellom det subtile og det banale.
–Og da...
– Og da havner wrestling i det banale og opera i det subtile.
Steinskog mener at wrestling er mer som gammeldags puddelrock. Eller som boksing. Men den kjente wrestleren Jesse Ventura er kanskje er litt som en operadiva.
– Wrestling er teatralsk på en negativ måte, og kanskje ikke så veldig seriøst ment. Akkurat som puddelrocken. I operaen, derimot, der holdes følelsene litt tilbake. Sånn sett er kanskje opera mer likt boksing. Og jeg er ikke helt enig i at man i wrestlingringen ikke viser frem sine egne følelser. For eksempel vil de store divaene i operaen til en hver tid overskride den rollen de gestalter, nettopp fordi de i tillegg til en hver rolle er seg selv. Slik er det også med andre kjente fjes, for eksempel wrestleren Jesse Ventura – når han går i ringen er han alltid seg selv i tillegg til wrestler, sier Steinskog.
Dommeren teller langsomt opp 1–2–3. Kampen er over. Big John er en taper. I det han går ut av ringen, sparker han kraftig i ringtauet og tramper i bakken. Publikum ler og kikker usikkert på hverandre. Big John er nok ikke helt seg selv. Men han er definitivt rasende.
