Professor Andersens ettermiddag

KRITIKERNES KRITIKER: – «Gid du var kald eller varm. Men fordi du er lunken, vil jeg utspy deg fra min munn.»

– Bibelen, sier professor i litteratur Per Thomas Andersen (49) og smiler gjennom tykke brilleglass.

Heldigvis er ikke sitatet rettet mot meg denne gangen. Det er avisenes holdning til litteraturen professor Andersen akkurat har beskrevet. Igjen. For senest i sommer var litteraturprofessoren ute med et kritisk forskerblikk i den opphetede litteraturdebatten.

– På en avisside er det temperaturen som avgjør om oppslaget er bra. Anmelderslakt er perfekt for en god avisside, men det meste av norsk litteratur er verken veldig bra eller veldig dårlig. Den er lunken og middels og det passer jo dårlig med de journalistiske kravene, sier professor Andersen.

Fingrene fyker energisk bortover trebordet.

– Men jeg må understreke at det er skrevet uforskammet mye bra norsk litteratur på 1990-tallet altså!

Blikket blir intenst, nesten flakkende.

Jeg er blitt advart. Rett nok er prestesønnen fra Oslos østkant både ydmyk og stillfaren, men han betegnes også som uhyre kunnskapsrik, kunsterisk og lidenskapelig.

MUSIKEREN: Ifølge hans 12 år yngre lillebror var det musikken som preget Per Thomas den første ungdomstiden. Så snart foreldrene var ute av huset, fylte storebror stuen med musikere, bongotrommer og egenkomponerte jazzlåter på pianoet.

– Bare til husbruk! Jeg har aldri spilt på ordentlig, altså.

Professor Andersen feier smigeren vekk med en håndbevegelse i luften.

– Det vil si, jeg tok jo musikk på Universitetet, men noe seriøst, nei du...

Han smiler beskjedent når jeg nevner ungdomsband og øving i skolens bomberom fordi rektor ikke likte eksperimentell jazz.

Fingrene trommer nesten umerkelig på bordet.

– Men jeg tenker veldig musikalsk, både når jeg skriver og når jeg leser bøker. Det er stilen og rytmen jeg først ser etter. Bare etter noen få setninger ser jeg om en tekst har den musikaliteten jeg liker.

Strukturalist, estet og formmenneske har en kollega kalt ham.

– Ja, jeg er nok strukturalist i den forstand at jeg tenker komposisjon og musikk når jeg skriver. Jeg opplever en estetisk glede ved å følge den ene setningen etter den andre, følge nye lyder. Kvalitet ligger mye i komposisjonen, i rytmen. Det er det som skiller godt håndverk fra kunst.

– Ifølge en venn fra lesesirkelen pleier du å holde hånden over en del av siden i en roman, rett og slett for å gjette hva som kommer?

He, he, ja...Det selvfølgelige fungerer ikke som kunst, jeg leter etter noe som er uventet. Ikke i den forstand at det ikke passer, men hvis alt bare ruller og går så sovner man jo!

– Eksempler?

Lars Aamund Vaage, han har enormt god rytmikk. Anaforer. Korte setninger. De treffer deg. Sånn.

Fingrene trommer staccato. Professor Andersen er i gang.

FAGMANNEN OG HANS SAMTID:Det er ikke uten grunn at studentene strømmer til professor Andersens forelesninger. For professor Andersen dveler ikke ved fortiden, han deltar i samtidens litterære univers. I ekte hermeneutisk stil mener professoren at Ibsen best kan leses i lys av Trude Marstein, og Trude Marstein best leses i lys av Ibsen. Alt henger sammen, verden er en vev av tankevaser.

– Når du tolker samtidslitteratur er du selv i det rommet du beskriver. Og det er jo nærmest paradoksalt for en forsker. Men samtidig studerer man seg selv ved å studere sin samtid. Slik har samtidslitteraturen en veldig priviligert stilling.

Professor Andersen smiler, nesten beskjemmet, og ler litt over svulstigheten i egne utsagn. Kaffen er for lengst blitt kald, og fotografen rugger utålmodig på stolen mens ettermiddagslyset forsvinner. Men professor Andersen har tid. Mengder av det, ser det ut til.

NYSKAPEREN: Eksperimenterende kaller vennene ham. Når Andersen skriver bøker er bare én ting forutsigbart:Ingenting kan forutsies.

– Jeg skriver nok både subjektivt og essaysitisk. Særlig den siste boken min, Tankevaser, er spekket med personlige refleksjoner og fortellinger. Jeg tror vi alle går rundt med elementære fortellinger i oss.

Elementære fortellinger?

– Ja, altså, hovedstrukturer som kan gjenkjennes i metaforene vi bruker i språket. Som det å gripe noe, forklarer Andersen og knytter venstre neve.

«Fjollete, snusfornuftig og hyperteoritiserende» kalte en anmelder boken.

«Et vellykket fagbokeksperimentelt stunt», hevdet en annen.

Selv er professor Andersen mest opptatt av å ikke kjede seg når hendene trommer på tastaturet.

– I stedet for å skrive artikkel nummer 72, utfordrer jeg meg selv og forsøker å sprenge sjangergrenser. Nettopp derfor bruker jeg fortellingen.

– Hva er en god fortelling?

– Mm, nei den var vanskelig du...

Professor Andersen faller i tanker. Kanskje har han ingen oppskrift på gode fortellinger. Men han vet å lage dem selv.

FORFATTEREN: – Jeg håper han fremdeles skriver skjønnlitterært, han har et fantastisk språk, bemerker en professorkollega.

– Bare til husbruk! insisterer Andersen.

Hendene hviler på bordet et brøkdel av sekund, før de forflytter seg ørlite bortover.

Han har skrevet to romaner. Begge var reaksjoner på tunge erfaringer som måtte bearbeides. Mer vil ikke professoren røpe.

– «Arr» og «Hold» handler mye om angst, kaos, tortur og svik. Fascinerer de mørke sidene ved mennesket?

– Nei... det er vel ikke akkurat fascinasjon som fikk meg til å velge de temaene. De speiler vel snarere et etisk engasjement, sier Andersen og får rynker i pannen.

Professor Andersen var leder av Amnesty International Norge fra 1984 til 1986. Det har merket ham.

– Jeg vokste opp på det politiske 70-tallet med AKP og kommunister, og jeg syntes det var erkekomisk. For de fleste av oss virket dette hinsides. Jeg trengte alternativer til politikergreiene, og min måte å engasjere meg på var i Amnesty. Og der er det klart jeg var borti mange grusomheter, sier Andersen.

VANDREREN:Fingrene har sluttet å tromme. Fotografen har fått sitt og forduftet. Men professor Andersen har fremdeles tid. Tid til å male bilder, spille piano, veilede, undervise og stille opp for sine nærmeste. Og sist men ikke minst, tid til å skrive bøker. Men for å gjøre det må han reise vekk. Helst til et hemmelig sted i Københavns bakgater. I hvert fall ikke til en avsidesliggende bygd.

– Jeg er nok utpreget urban.

Andersen innrømmer at han skyr unna bygda som pesten. At han ikke kan utstå folk som stikker nesen ut bak gardinene.

– Jeg synes det er deilig å være fremmed. Vi flyttet mye da jeg var barn. Fra Oslo til Stavanger tilbake til Oslo. Jeg føler ikke jeg har tilknytning til noe bestemt sted. For det moderne mennesket er det i anonymiteten man føler seg hjemme. Det er her man er på søken.

– Etter hva?

– Etter noe, sier professor Andersen og smiler. Igjen.

Han har puttet hendene i sidelommene. Vi har pludret litt om alt og ingenting. Lyset svinner.

– Så du spør meg ikke om jeg vil vurdere min stilling, da? sier plutselig professor Andersen.

Kollegaene har advart ham.

– De sa jeg hadde vært med på en tullesak hvis du stilte det spørsmålet.