Litt om teltlivets gleder, men mer om dets sorger

Panisk student jobber hardt for å stresse på seg hjerteinfarkt og melder seg opp til program det er ikke godt å vite hvem som kommer inn på. Helsetjenestens psykiatritilbud er sprengt. Hva da med den andre mentale livbøyen, den det alltid har fungert å klamre seg til når gjenkomsten til universitetet truer med å splitte ryggraden på langs?

Ølteltet har skiftet navn til Festivalteltet. Siden i fjor har bordene blitt snudd. Det som før gikk på tvers av teltet, går nå på langs. Før kunne de blæresprengte få en billett med seg på vei ut, noe som forhindret en halvtime i kø for å tømme andre halvdel av glasset. Fjorårets semesterstartssolskinn erstattes av regnbyger og gryende mistanker om at Golfstrømmen har snudd. Vepsen er borte. Den har sikkert funnet frodigere beitemarker. Og sjarmørevnene fra i fjor har blitt erstattet med uhensiktsmessig sjenanse.

Blonde ex.phil.-babes bak baren, hvor er de blitt av? Betjeningen i år består av studentparlamentarikere med blå poser dinglende under øynene. Retorisk spørsmål: Hvem ønsker seg denne erstatningen?

Men noe er ved det samme. Akustikken i Øltel... Unnskyld, Festivalteltet forblir redselsfull. Middelmådige underholdningsinnslag pakket inn i nådeløst høy lyd setter en brutal stopper for oppdateringssamtaler med venner du ikke har sett siden mai. Spirer til nye bekjentskaper trampes ned med jernbeslåtte støystøvler.

Vibrasjonene fra høyttalerne får teltet til å kollapse. En bjelke treffer bakhodet slik at brillene knuses i det feiljusterte bordet. Fanget i en lomme under flere tonn teltduk, oksygenet her kan nok holde noen dager. I en brilleløs dis skimtes hun som før kollapsen var for pen til å la seg tilsnakke. Fanget i en teltduklomme med henne. Det kommer til å gå lang tid før lavinehundene finner oss. Men det gjør ingen ting, for hun er til å spise opp.