Nysgjerrig Per

I nærmere 40 år har han rotet rundt i hodene våre for å finne ut hva vi tenker. En kan bli nervøs av mindre. Men det er en påskebrun og blid professor Per Schioldborg som tar imot Universitas på sitt kontor i det nye psykologibygget bak forskningsparken, og du skjønner hvorfor folk forteller denne mannen alt om seg selv.

Offisielt pensjonist siden 1.april, men med forskning som skal redigeres, undervisning, veiledning og gjesteforelesninger ved andre universiteter, virker ikke trusselen om en stillestående, tilbakelent pensjonisttilværelse direkte påtrengende.

– Det blir vanskelig å få til, dagene nu blir sånn de alltid har vært, bekrefter professoren, og virker i grunnen såre fornøyd med det.

Schioldborg byr på lilla Lackerol, snakker engasjert om jobben sin og styrer elegant intervjuet. Selv om dette skal handle om ham selv, må han lokkes inn på de mer personlige emnene. Helst vil han snakke om psykologien, om instituttets vekst og om fagets eventyrlige utvikling de siste ti årene.

– Det blir aldri fullstendig anledning til å oppdatere seg, min nysgjerrighet for alt det som kunne skjedd i naboens gård blir opprettholdt hele tiden.

Få vet mer om studentene på Universitetet i Oslo enn Per Schioldborg. I utallige undersøkelser har disse fungert som forsøksmus for å stille professorens nysgjerrighet. Siste prosjekt er en undersøkelse foretatt i høst om studenters syn på forbrytelse og straff, som skal offentliggjøres i midten av mai. Derfor vil han heller ikke fortelle oss hva han fant ut.

– Det er alltid interessant med studenter, de er gjennomgående mer liberale enn andre, røper han likevel.

Noen forskningsresultater er mer pikante enn andre, og når Schioldborg har funnet ut at nordlendinger og høyt utdannede er mest utro, eller at pene mennesker får kortere straff for forbrytelser og bedre jobber enn oss andre, logrer bikkjene i Akersgata. Og har ikke professoren en forskningsrapport å presentere, så ringer de ham likevel. Særlig på denne tiden av året, for å snakke om hva som skjer med oss om våren. Og Schioldborg forteller, om hvordan hormonene bruser ekstra mye, hvorfor vi blir forelsket, hvorfor dette noen ganger fører til at enkelte gjør ting de kanskje ikke burde.

– Jeg har jo gjort endel forskning på sjalusi og parallelle seksuelle forbindelser, skråstrek sidesprang, skråstrek utroskap, og det har vært mye kommentert her og der, innrømmer han tørt.

I den store utroskapsundersøkelsen som ble offentliggjort høsten 2001 kom akademikere særlig dårlig ut forteller Schioldborg.

– Veldig mange har hatt et sidesprang eller et sideforhold, vi regner med at minst halvparten av de med høy utdannelse i Oslo har hatt det, men likevel er det ingen som aksepterer det, sier han.

«Røykeslutt-professoren» har også vært en betegnelse som har blitt hengende ved Schioldborg, etter at han fikk 60 000 nordmenn til å kutte røyken i 1986. Da fikk professoren nemlig sitt eget TV-program, etter å ha gjennomført et svært vellykket røykekutt-program ved Universitetet.

Man skulle kanskje tro at en slik karriere bunnet i en livslang ambisjon og målrettethet, men vårt intervjuobjekt behøvde noen runder i tenkeboksen og en god porsjon verdenserfaring før han forholdsvis sent bestemte seg for å satse på psykologien

Sommeren 51. To nyeksaminerte russ på haiketur gjennom et bombeherjet Europa. Unge Schioldborg skriver litt for norske aviser og leker med tanken på en journalistkarriere, men synes kameraten skriver bedre. To år senere, med samme kompis, på reise gjennom Sahara begraves skriveplanene i sanden for godt. Reisefølget på begge turene var nemlig nylig avdøde Axel Jensen, som skulle bli en av landets ledende forfattere.

– Axel Jensen er en ganske viktig grunn til at jeg ikke begav meg skrivingen i vold, innrømmer Schioldborg.

Det var på denne ørkenvandringen at Jensen skrev klassikeren Ikaros.

– Jeg synes han var så lidderlig flink til å skrive, og at det jeg drev med av mer journalistisk karakter var rimelig middelmådig, sier Schioldborg.

Før han viet seg til vitenskapen, lenge før backpacking ble regnet som en del av allmenndannelsen, benyttet altså Schioldborg anledningen til å se seg grundig omkring i verden. I 1956 var han fremdeles på tur, og et tilfeldig, hyggelig bekjentskap på badestranden i Athen gjorde at 24-åringen endte opp med å jobbe to år for NATO.

– Min kone og jeg hadde kjøpt bil og var på gjennomreise i Europa, på vei til Ankara og senere Teheran, det var tanken, forteller Schioldborg.

Tilfeldigvis møtte de noen nordmenn som var involvert et stort bygningsprosjekt på Kreta, der det skulle bygges 20 svære olje- og bensintanker i fjellet. De trengte noen til å bestyre den norske delen av kontoret, og tilbød ekteparet jobben. Tilbudet innbefattet en leilighet på 100 kvadratmeter med utsikt over byen og to biler. De takket selvfølgelig ja og ble værende i to år før de endelig snudde blikket nordover.

Det var altså en relativt voksen Schioldborg som begynte å studere på Universitetet i 1958. Heller ikke da helt sikker på hva han skulle bli.

– Jeg hadde valget mellom sosialøkonomi og psykologi og lurte på om jeg skulle ta det ene eller det andre, men det slo meg at i det lange løp må jo psykologi være betydelig mer interessant enn økonomi, minnes han.

– Det var et lykkelig valg.

Det hedonistiske studentlivet, med lange fester og utenomfaglige aktiviteter måtte han imidlertid gi avkall på.

– Det ble ikke tid til så mye av det, jeg var jo en gift mann og ventet barn og det hele, forteller Schioldborg, som måtte jobbe mye ved siden av studiene. Han smiler når han forteller om hvordan han begynte karrieren som vitenskapelig assistent den gangen hele Universitetet lå i sentrum, og hvordan han gikk ut på trappa for å høre gardemusikken øve når det nærmet seg vår. Etter 40 år trives han fremdeles like godt.

– Universitetet er et eventyrlig arbeidssted, konstaterer han.

Professoren gir studentene sine mye av æren for dette.

– Når du arbeider på et universitet, så arbeider du sammen med kronisk like unge mennesker hele tiden. Jeg har jo vært her i mange, mange år, men de er fremdeles like unge.

På grunn av dette anser han seg som relativt forskjellig fra sine jevnaldrende.

– Når jeg er sammen med gamle venner som ikke arbeider sammen med unge mennesker slik som jeg gjør, så merker jeg at jeg synes de er gamle. Det er faren med å jobbe sammen med unge mennesker, man får aldri tid til å bli gammel, ler Schioldborg.

Per Schioldborg