Eldgammel kamp på Blindern

Klokken syv mandag kveld forvandler den støvete gymsalen i Frederikkebygningen seg til et tempel for dyrkelsen av en flere tusen år gammel kinesisk kunst. En sortkledd skikkelse bukker høytidelig idet dørterskelen krysses. De røde murveggene minner lite om elegante papirhus med skråstilte tak. Likevel råder det i kveld en egen ro fra basketkurv til ribbevegg. En ro som truer med å bryte ut i et kontrollert blendverk av bykst og kast idet den voksende gruppen sortkledde går i formasjon foran en mann i rødt.

Men dette er ikke Neos møte med Matrix. Ingen svever i luften lenger enn de gjør i basketball og salen er påtakelig fri for vaiere, taljesystemer eller dataingeniører. Likevel har Kung Fu toa\'s medlemstall i Oslostudentenes Idrettsklubb (OSI) fordoblet seg siden klubben ble stiftet i 2000. Stilarten er nå større en judo, kendo og karate til sammen. Eventyret startet da den iranske Kung Fu-mesteren Mansour Najafi flyttet til Oslo for å studere geologi. Da venner og studiekamerater fant ut at han hadde trent Kung Fu-klubber i Danmark ble han overtalt til å starte en her òg. Om lag 75 noviser deler nå mentorens fascinasjon for eldgammel kampkunst.

Toril Bachewiig Midtskogen (31) begynte på Kung Fu i vår.

– Jenter må kunne beskytte seg. Det handler ikke bare om å lære slag og spark, men å føle seg selvsikker og trygg, sier hovedfagsstudenten i engelsk som liker å reise omkring i verden på egenhånd.

Hun tror at dyktighet i kampsport i realiteten minimerer sjansene for vold.

– Kung Fu og Ringenes Herre har mye til felles på den måten. Begge handler om makt som må kontrolleres og beherskes.

– Var det derfor du valgte Kung Fu?

– Jeg har drevet en del med jazzballett og jeg liker den grasiøse stilen i Kung Fu. Det er vel derfor det brukes så mye i filmer. Dessuten begynte jeg å få ryggproblemer på alvor da jeg fylte 29 år og Kung Fu egner seg godt siden det inkluderer elementer av Tai Chi og Yoga. Begynner å bli gammel vet du, smiler Toril Bachewiig Midtskogen, og avleverer et ungdommelig hoftespark i strategisk lyskehøyde.

Anja Øyen Vister (24) tror naturlig eleganse gir jenter et fortrinn i Kung Fu.

– Det er teknikken og ikke styrken som avgjør hvem som hevder seg i kamp, hevder medisinstudenten som liker å kjøre guttene ekstra hardt når hun er hjelpeinstruktør for lett øvede.

Mesteren selv har en spenst som ville fått dataanimatørene i

Snikende Tiger Skjult Drage til å rødme, selv om han nylig rundet førti. Mansour Najafi lærte Kung Fu toa\' i Teheran på slutten av 70-tallet, men da den islamske revolusjonen kom ble akademiet invadert av paramilitære fundamentalister. Akademiet kastet dem på dør to ganger, men da de paramilitære kom tilbake med skarpt skyts ble Mansours mester Ebrahim Mirzaii skutt i kneet og arrestert.

– Kung Fu toa\' frigjør mennesket fra fysiske og psykiske begrensninger, derfor var vi farlige. Men vi gjennomførte en fredelig demonstrasjon utenfor Khomeinis hus og til slutt ble mesteren satt fri, sier Mansour rolig mens et strakt høyreben sakte tøyes mot hodet.

Få år senere flyktet Mansour ut av Iran og bosatte seg i Danmark, der han har stiftet tre Kung Fu-klubber.

– For meg er Kung Fu livsfilosofi. Det er måte å forstå universet, på samme måte som naturvitenskap. Kung Fu er egentlig ikke så mystisk. Prinsippene preger deg fra du står opp morgenen, og man takler svingninger mellom glede og frustrasjon bedre. Kung Fu kan være god terapi i perioder med personlig krise, forklarer mesteren som verken kan eller vil lære folk å sloss det første året.

Man gir ikke et våpen til en som ikke har vist seg verdig. Dessuten tar det tar ti år å bli god i Kung Fu.

I så måte har Martin Jensen (23) åtte år igjen. Men informatikkstudenten har trent Taekwondo før og er hjelpeinstruktør for nybegynnerne ved siden av hovedfaget. Han tror de fleste begynner av nysgjerrighet.

– I OSI er klubben ny og spennende. Dessuten bruker vi sverd og stokk. Mange har drevet med kampsport i OSI tidligere og vil teste ut andre stilarter, sier Jensen.

Han tror populariteten også kan skyldes ferske kinosuksesser.

– Kampkoreografien i Matrix og Snikende Tiger Skjult Drageer basert på Kung Fu. Jet Lee i Hero og Romeo Must Die trener Kung Fu, men er kun den siste i rekken fra Bruce Lee og Jackie Chan, forklarer tjuetreåringen som velger Enter the Dragon som sin favoritt i genren.

Mesteren selv er ikke inspirert av filmene.

– Jeg greier ikke ta Kung Fu-filmer alvorlig. Det blir fantasi for meg, men hvis det inspirerer folk til å trene så er jo det positivt. Men vi bruker ikke penger på annonsering, så jeg tror klubben sprer seg fra munn til munn, sier treneren.

Ikke ulikt epidemien som nylig hindret klubben i å reise til Kina for å trene med Kung Fu-mestere der.

– Nybegynnere som har sett for mange filmer blir gjerne skuffet, sier Sam Eidsheim (26) som og har vært med i klubben fra starten.

Han ble kjent med Mansour Najafi under geologistudiene i 1999 og har sett folk komme og gå.

– De som oppdager hva Kung Fu egentlig er pleier å fortsette. Stilarten handler om Zen-filosofi, og den sirkulære dynamikken i jin og jang gir seg utslag i en rund og smidig teknikk. Karate har rettere bevegelser og sliter derfor mer på leddene, fastslår Sam og demonstrerer. Sam forteller at det finnes utallige variasjoner over disiplinen Kung Fu, men at alle springer ut fra Shaolin-munkenes beundring av dyrs bevegelsesdynamikk.

– Tiger, ørn, slange, gresshoppe og trane ble studert i forsøk på å tilegne seg deres smidighet og eleganse, sier Sam.

Et kvarter før slutt går treningen over i planmessig seigpining av kroppen, og alt fra akillevs til triceps tøyes til det når sannhetens øyeblikk. Selv om Mansour er smidig som en katt, kjenner at han ikke er samme fysisk form som før.

– Jeg er glad i mat, humrer hovedinstruktøren og sier at han egentlig kom til Norge for å ha en pause fra klubblivet. Men gammel vane er vond å vende. Nå er målet å gjøre Kung Fu toa\' så solid og god at den kan drive seg selv, så han kan reise og heve sin innsikt i tilværelsens dynamikk sammen med andre mestere