Truseterror

Like sikkert som at våren har kommet, er nå terroren over oss på ny. Som paddehatter spretter de opp disse ulekre tangaene. Dratt langt over low cut Miss Sixty- buksene og anstendighetens grenser. Kan det kalles mote? Nei, dette må være motens pollen. Ekstrem spredning har det vært de siste ukene. Og jeg er allergisk. Kanskje er det en spøk? Jeg tror ikke det. Det må være en glipp fra naturens side. Ingen skaperkraft ved sine fulle fem ville ha skapt noe så stygt. Jeg kaller det et fenomen. Det er vel ikke egentlig noe nytt fenomen, for når jeg tenker etter har jeg har sett det så lenge at det snart kan kalles en institusjon. Fast inventar på campus. Foran meg i køen for å kjøpe dagens dagens eller høyt hevet på stolene i de trendy kaffebarene. Men dette er ikke trendy! Og siden det altså ikke er noe nytt fenomen vet jeg egentlig ikke hvorfor jeg legger spesielt merke til det nå. Jeg vet bare at irritasjonen over det er i ferd med å nå kokepunktet. Nå jeg må si ifra.

Kanskje er det fordi det har blitt vår. At det blir en ekstra grell kontrast til alt det vakre. For det er ikke dette jeg velger meg når jeg velger meg vår. Da velger jeg meg gåsunger, sol og den nye pistasjkronesisen. Men så får jeg altså dette synet. Et gløtt av blekfete rumper som velter ut mellom buksekanten og tangaen.

Jeg blir sjelden irritert. Men dette har irritert underbevisstheten min bare akkurat litt for lenge. Sånn som når du sitter med vinduet åpent og leser til eksamen og ikke legger merke til de skingrende barnestemmene fra barnehagen utenfor før det plutselig har blitt for altfor høyt. Da skal det lite til. Ja, jeg tror det må være sånn jeg føler det nå. Begeret har rent over. Kjære medstudenter: Dette er ikke pent. Hvis dette er deres hemmelige studentopprør har dere gjort det klart for oss. Nå kan dere feire seieren og kle på dere igjen.