Anstendige kvinner rev opp blusene sine, blottet brystene mens de skrek hysterisk, kastet seg på marken med opptrukne skjørter. Menn stavret med stirrende blikk gjennom utstillingen av sprikende kåt kjøtt, med skjelvende hender dro de frem sitt lem som var stivfrosset av en usynlig kulde, la seg ned hvor det falt seg, kopulerte i de mest utenkelige stillinger, olding med jomfru, læregutt med nonne, jesuitt med en frimurers kone, alt om hverandre, vil og kaotisk. Luften var tung av lystens søte svettelukt og fylt av de ti tusen menneskedyrs skrik, sukk og stønn. Det var infernalsk.

Ja, slik går det faktisk hvis en bruker for mye parfyme. Men Patrick Süskinds beretning er bare én av mange om den overdrevne dufts fatale konsekvenser. Tull og vås, dette har aldri skjedd meg, tenker du. Overdrevent, tenker du. Men forklar da hvorfor du fikk så god plass på dansegulvet på forrige fagfest? Forklar hvorfor plassene ved siden av deg på lesesalen står tomme? Forklar hvorfor den fantastiske gutten som ømt kysset deg i nakken plutselig måtte hjem fordi han hadde glemt å ta oppvasken?

Så ta deg i akt, du lille parfymelle eller parfymons, antagelig har du vært en duftdiktator siden du fikk din første flaske Loulou eller Axe, du har plaget unge og gamle, mennesker og dyr i en årrekke. Lær deg måtehold før det er for sent, ta det tunge steget, spør en venn «hvordan lukter jeg egentlig?», en venn du stoler på. Lær deg fornemmelsens kunst. For som den tyske filosofen Peter Sloterdijk har sagt det: Å fornemme noe er å merke noe, det er estetikk i videste forstand og i siste instans det det å tenke dreier seg om.