FOTO: Åshild Støylen

FOTO: Åshild Støylen

FOTO: Åshild Støylen

Tom Clancy. Han bruker så mange militærbetegnelser at man må være minst oberst for å skjønne alt. Og han skriver i et stivt og akademisk språk – da er liksom litt av poenget med en roman borte. Akademisk språk får man nok av på fagene. Jeg begynte på Clancy fordi jeg trodde det var interessant i forhold til internasjonal politikk, fordi det skulle være realistisk. Men det er jo søtte meg tatt helt ut av det blå.

Kathinka Frøystad, sosialantropologi

Salman Rushdie. Hersens ordekvilibrist. Jeg leste en god del Rushdie, men gikk jeg grundig lei. Han er for masete, skravler i vei og sier altfor for mye samtidig. Mer som et kaklete byrådsmøte enn dyptgripende poesi. Linjene er til for å si ting mellom, ikke på, for å si det sånn. Jeg har ikke noe imot lange romaner, men for meg legemliggjør Rushdies bøker «mursteinen» i negativ forstand.

Wanda Czynski, psykologi

Knut Hamsun. Jeg prøvde meg på Pan. Språket var vanskelig å få noen mening av, det var et språk som man må elske på forhånd for å holde ut. Det skjer jo ingenting. Og alle personene oppfører seg underlig, de er så irrasjonelle. Det skal være et viktig kulturelt bidrag. men akkurat det gikk meg hus forbi. Jeg kom til kapittel 3 eller 4, så kastet jeg boka langt bort.